Mammadulling vs. pappadulting

Erna Solberg vet det betyr at færre menn vil ta foreldrepermisjon. Så hvorfor vil hun fjerne pappakvoten likevel?

BAKKEMANNSKAP: Erna Solbergs ektemann Sindre sier han har måttet ofre mye for å være bakkemannskap hjemme. Han er unntaket som bekrefter regelen. Foto: Adrian Øhrn Johansen / Dagbladet
BAKKEMANNSKAP: Erna Solbergs ektemann Sindre sier han har måttet ofre mye for å være bakkemannskap hjemme. Han er unntaket som bekrefter regelen. Foto: Adrian Øhrn Johansen / DagbladetVis mer
Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Forsvarere av pappakvoten kan i grunnen spare seg. I ei uke nå har de pøst på med argumenter for ordningen Høyre og Frp vil fjerne. Dokumentasjonen har vært grundig og omfattende, statistikken uomtvistelig. Erfaringen fra Danmark viser en dramatisk nedgang i pappaperm etter at kvoten ble fjernet. NHO ønsker en enda mer radikal tredeling og kjefter på høyresida.

Ingenting biter på Høyre. Det skyldes at partiet utmerket godt vet hva det gjør. Erna Solberg vet at likestillingen ikke er kommet så langt at valgfriheten er reell. Den tidligere lederen av Høyre-kvinnene vet at fedre vil tape i kamp med arbeidsgiver, mor og historien. Hun vet at både fedre og mødre trenger en dult for å gjøre utradisjonelle valg, og at Høyres standpunkt betyr et tilbakeslag for likestilling i familien og arbeidslivet.

Derfor var hun mot partiets vedtak, men ble nedstemt av de rene og ranke som setter valgfrihet over alt annet. I mangel av tydelige ideologiske markører, har familien fått den utakknemlige rollen som blått fyrtårn. Og Erna Solberg må gjøre gode miner til slett spill og klamrer seg til den ideologiske begrunnelsen. Det er den eneste hun klarer å forsvare.

Pappaperm er blitt denne valgkampens kontantstøtte, og Høyres retorikk er gjenkjennelig og effektiv: Familien vet best hva som er barnets beste, og barnets beste kan ikke ofres på likestillingens alter.

Det er heldigvis få i dag som virkelig tror et barn tar skade av å tilbringe 14 uker sammen med far, men budskapet finner klangbunn hos alle foreldre som skal ha seg frabedt innblanding i barneoppdragelsen, enten det er fra venner, familie, eller staten. De fleste liker dårlig å bli beskyldt for ikke å være likestilt og forsvarer sine tradisjonelle valg med at, det passer sånn akkurat for oss, akkurat nå.

At det passer akkurat sånn for alle andre også akkurat nå, må vi anta er en ren tilfeldighet.

Høyre kunne ha valgt en annen tilnærming; en jeg tror Erna Solberg ville ha foretrukket. Hun har alltid skrytt av at hun liker gulrot framfor pisk. Dulting er det nye ordet for gulrot. Det er blitt et favorittord på høyresida og i næringslivet. Folk skal dultes forsiktig til å ta riktige valg, ikke tvinges.

Pappaperm er en form for dulting som beviselig virker og har gjort det i 20 år. Det er rett og slett dårlig Høyre-politikk å fikse noe som virker.

Men belønningen for partiet er like åpenbar. I enhver debatt om pappaperm kan Høyre harselere med Ap's tro på politisk styring, fra vugge til grav. At både den nybakte pappaen, Knut Arild Hareide, og liberale Venstre er ihuga tilhengere av kvoten, forkludrer bildet noe, men med litt flaks hører folk bare ordene statsfeminisme, kvotering og Ap. Fedre og likestilling kan ofres på ideologiens alter.

Høyre har rett i at moderne menn vil være sammen med barna sine og vil ha en del av foreldrepermisjonen, som stadig flere har oppdaget er et fantastisk gode. Kritikken mot permisjonsordningen fra menns side har tvert imot handlet om selvstendig opptjening og inkludering av flere. Det er ikke et mannskrav å fjerne kvoten. Menn er etter alle solemerker fornøyd med ordningen, og for hver gang den er utvidet, tar menn lengre permisjon.

Det er likevel grunn til å spørre om debatten forutsetter at likestilling er et felles mål. Jeg tror elefanten i rommet er at vi er uenige om målet, og at mange synes kvinner bør være hjemme når barna er små. At pappakvote rett og slett tvinger menn inn i en unaturlig rolle. Men det tør få si høyt.

Høyre og Frp tør ikke si: vi vil ha valgfrihet, fordi vi tror mange blant våre velgere ikke ønsker pappaperm. De må si; vi vil ha valgfrihet, fordi vi tror menn vil velge pappaperm uansett.

Det er i beste fall ønsketenkning.

Protestene som høres, handler som regel om kvinners behov og rettigheter og framstilles gjerne som om de er ensbetydende med familiens. Arbeidsdelingen i det private familiekollektivet er gitt, skal vi tro, og baseres på en modell hvor det virkelige liv ikke er påtrengende. Verken skilsmisser, barnefordeling, økonomi eller pensjon eksisterer i et slik univers, og den som minner om dem, blir sett som gledesdreper. Det kommer som en like stor overraskelse på deltakerne når slike faktorer dukker opp, men de kan trøste seg med at de selv har valgt det. Helt fritt.

Foreldrepermisjonen har for inntil få år siden vært forbeholdt mor. Kvinner har til de grader tatt hevd på en rettighet, som egentlig er barnets, at selv Jens Stoltenberg gikk i fella og forsikret at ikke en dag skulle tas fra mor da fedrekvoten ble utvidet. I all hovedsak har fedrenes uker kommet i tillegg av frykt for å opprøre kvinner.

Mammadulling er politisk mer korrekt og lønnsomt enn pappadulting, åpenbart. Hadde det vært tak i både Ap og Høyre ville de avvist en utvidelse av permisjonen og godtatt at fedre har en lik rett som kvinner til en andel av et felles velferdsgode.

Det er interessant at på Island, hvor man har tredeling av foreldrepermisjonen, har det aldri vært et stridsspørsmål. En forklaring er at foreldrepermisjonen ble kraftig utvidet på kort tid, og at kvinnene derfor ikke så det som at de «mistet» et gode, men at begge foreldre fikk et gode, takket og bukket og innrettet seg deretter uten varige men for islandske barn.

En side av pappapermdebatten som aldri blir diskutert, er om vi overhodet bør ha en statlig finansiert og kostbar foreldrepermisjon. Det kunne jo blitt tatt opp, hvis vi hadde hatt en høyreside som ikke kappes med sosialdemokratene om å dele ut velferdsgoder og rettigheter. Vi tar det som en selvfølge, men hvorfor det? Er ikke det en innblanding i familiens liv med skumle hensikter om å lure kvinner ut i arbeidslivet?

Kynisk sett ble foreldrepermisjon innført, fordi Norge er avhengig av både kvinnelig arbeidskraft og reproduksjon. Derfor har det også vært et mål med full barnehagedekning for at kvinner skal kunne jobbe.

Denne tankegangen gjennomsyrer mange av våre velferdsordninger. Den har ikke fullt ut tatt opp i seg at nettopp fordi kvinnerollen dermed er dramatisk endret, er ikke disse ordningene lenger bare myntet på kvinners behov. Menn bør også ha rettigheter, så vel som plikter.

På samme måte som velferdsordninger ble innført for å gjøre kvinner i stand til å kombinere familie og jobb, må de nå sørge for at menn kan gjøre det samme. Det gir frihet til å velge utradisjonelt og leve mer likestilt.

På akkurat dette området har Høyre likevel valgt å være ekstremt dogmatisk. Det gir partiet noen retoriske poeng i valgkampen, men i historiens lys er jeg redd det vil framstå som smålig og bakstreversk. Fedrene som rammes er ikke alle statsfeminister, eller tilhengere av formynderstaten, men helt vanlige unge menn som vurderer å stemme Høyre eller Frp. De trenger bare en dult. For å ta pappaperm. Men får beskjed om at det er valgfritt og ikke så farlig.

Imens står kvinner opp og kjemper for sin rett til å være hjemme med barn. Tenk det, Erna.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.