Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Man blir aldri lei av å se på ansiktet hennes»

«Stellas verden» er en varm film om fyll, utroskap og klåing på småjenter.

KINOAKTUELL: «Stellas verden»
KINOAKTUELL: «Stellas verden» Vis mer

||| FILM: «Hun er fra en annen bakgrunn enn hva som er vanlig ved denne skolen», sier rektor om elleve år gamle Stella (Léora Barbara). Det er en underdrivelse. Mens jentene i klassen hennes har bluser med kraver og går hjem til pene pikeværelser i hyggelige hjem, blir Stella når hun åpner ytterdøren hjemme møtt av roping og banning og høy fransk popmusikk.

Det er 1977, Stellas foreldre driver en shabby bar i Paris og er for opptatt av å holde øye med de brokete gjestene, tappekranene og hverandres potensielle elskere til å følge med på datteren. Stella må selv finne ut hvorfor de voksne sier at skolen gir henne en gyllen mulighet, og selv bestemme om det er en mulighet hun vil gripe.

Skuffet krangling
«Stellas verden» har sterke likhetstrekk med regissør Sylvie Verheydes egen barndom, og filmens store styrke er miljøskildringen: Tidsriktige detaljer og referanser fyller Verheydes bilder, men det blir aldri showy eller teatralsk. I den støyende baren er det, mellom håndgemengene og tårene over liv som ikke er blitt akkurat slik de skulle, noe tiltalende og tilforlatelig.

Stella må være selvstendig og årvåken, mer enn de fleste andre barn, hun må vokte seg for den altfor gavmilde og klengete Bubu, de slitne og skuffede foreldrenes krangling, og sitt eget innestengte sinne, som iblant får utløp i en og annen overraskende brutal voldsepisode. Men hun har også venner, hun blir sett, og man får følelsen av at dette vil gå godt.

Filmens andre store pre er lille Léora Barbara, som spiller Stella med lydhørheten og den suggestive lukketheten til en som har lært seg at det ikke er lurt å vise følelser. Man blir aldri lei av å se på ansiktet hennes.

Til å ta for seg fyll, slåsskamper, utroskap, forsømmelse av barn og klåing på småjenter, er «Stellas verden» påfallende mild og udramatisk, den lunter fremover og lar en iblant overivrig voiceover ta stor plass.

Øm og generøs
«Stellas verden» er ingen stor film, den føles aldri nødvendig, men den er øm, varm og ikke minst generøs overfor et rollegalleri som mer enn noe annet trenger litt romslighet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media