Foto: James Minchin
Foto: James MinchinVis mer

Anmeldelse: Linkin Park - «One More Light»

Man får mest lyst til å legge seg ned og sove

Linkin Park skuffer.

ALBUM: Linkin Park har i skrivende stund 62 millioner Facebook-venner. Det er to millioner mindre enn Beyonce og 23 millioner flere enn Coldplay. California-sekstetten ble av mange sett på som den virkelige store stygge ulven innenfor den utskjelte nu-metal-bevegelsen.

One More Light

Linkin Park

2 1 6
Plateselskap:

Warner Music

«Plata er fattig på nerve og personlighet. Det er pompøst, glossy og tannløst inntil det enerverende.»
Se alle anmeldelser

Der hvor Slipknot trakk sjangeren i en mørk og dystopisk retning, strømlinjeformet Linkin Park rap-metalen med en så stor grad av overbevisning at det som for mange var et opprør mot det etablerte nå kjempet i listetoppen på amerikansk mainstream-radio. Debuten «Hybrid Theory» solgte til diamant i USA og gikk dobbel platina i en drøss med andre land.

Selv om sjangeren som begrep for lengst har implodert og Linkin Parks tilstedeværelse i toneangivende medier sakte men sikkert har visnet bort, sier tallene over noe om den enorme betydningen bandet har hatt for den oppvoksende generasjonen.

Glade dager

Så hvordan forholder Chester Bennington og hans kumpaner, nå i 40-årsalderen, seg til det som var nøkkelen til globalt herredømme i noen få år på tidlig 2000-tall? Det kan også virke som Bennington lever glade dager, det er lite som minner om ukomfortable og konfronterende unge menn her.

Vokallinjene er bløte og medgjørlige, gitarene er bare tidvis hørbare. At Linkin Park krysser over i pop-verdenen er ikke noe nytt, men de har som regel hatt et kontrasterende element, sånn for balansens skyld. På «One More Light» høres de mer ut som the Chainsmokers enn noe annet.

For et band som åpenbart alltid har hatt store kommersielle ambisjoner, så er ikke nødvendigvis det et dårlig trekk i seg selv. Problemet er bare at låtmaterialet ikke klarer å holde det det forsøksvis lover. Plata er fattig på nerve og personlighet. Det er pompøst, glossy og tannløst inntil det enerverende.

Alene på toppen

Stort sett er det bare «Good Goodbye» med Pusha T og Stormzy som klarer å begeistre i nevneverdig grad. Her smelter Chester Beningtons evne til å skrive særegne og ultrafengende melodilinjer med bombastiske rytmer og et stadionstort refreng på en formålstjenlig måte.

«Talking to Myself» høres ut som en blanding av U2 og Twenty One Pilots, det låter plumpt og kalkulert. «Battle Symphony» er like brautende som hvilken som helst Mumford & Sons-låt, men den er i det minste måtelig fengende. Det samme gjelder det skamløse radiofrieriet, «Heavy» med Kiira.

Går bakover

Det kan virke som Linkin Park i sin iver etter å være kontemporære og gå fremover har mistet mye av plottet.

Resultatet kan meget vel være at de har tatt et syvmilssteg og to bakover i stedet. «One More Light» fremstår i alle fall som den flateste og minst egenartede plata de noensinne har laget.