PÅ MOLDEJAZZ: Saksofonist David Sanbort imponerte på Moldejazz tirsdag. Foto: Thor Egil Leirtrø / Moldejazz
PÅ MOLDEJAZZ: Saksofonist David Sanbort imponerte på Moldejazz tirsdag. Foto: Thor Egil Leirtrø / MoldejazzVis mer

Konsertanmeldelse: David Sanborn

Man går ikke på konsert bare for å bli imponert. Man ønsker seg noe mer

David Sanborn er et råskinn på saksofon.

MOLDE (Dagbladet): David Sanborn er et råskinn på saksofon. Derom hersker absolutt ingen tvil. Mannen har vært brukt til å fargelegge en rekke store artisters innspillinger, et av de mest kjente bidragene hans er tittelkuttet på David Bowies «Young Americans».

David Sanborn

4 1 6
Hvor:

Bjørnsonhuset, Moldejazz, 17. juli

«Fiffige saker, men fort glemt»
Se alle anmeldelser

Det er David Sanborns saks som driver hele låten framover, og tonen hans er det aldri mulig å ta feil av, enten han legger på soloer hos James Taylor, Rolling Stones eller andre stjerner. Hørte du musikk på 70-80-90-tallet var det umulig å ikke høre David Sanborn. Til Molde hadde råskinnet i år med seg en akustisk kvartett: Andy Ezren, et råskinn på piano. Ben Williams, et råskinn på bass. Michael Dease, et råskinn på trombone. Billy Kilson, et råskinn på trommer.

Det er umulig å ikke la seg imponere av denne kresne gjengen - og for denne publikummer blir det både en stor glede og litt av et problem. Man går gjerne ikke på konsert bare for å bli imponert. Man ønsker seg noe mer, jeg ønsker å bli rørt, beveget, overrasket. Det skjer ikke denne gangen.

Musikernes tekniske begavelse og virtuositet tilsier at de egentlig kunne spilt hva som helst og fått det til å låte bra, men det musikalske materialet her er av typen som passerte inn mitt høyre øre og ut av mitt venstre nesebor. Med denne musikken er det nesten som man forventer at det skulle bli servert champagne og eksklusiv fingermat mellom radene, av elegante vertinner i aftenkjoler fra Dior. Tre komposisjoner av Michael Brecker, for eksempel - fiffige saker, men fort glemt.

Hver enkelt låt byr selvsagt på forrykende soli fra hvert enkelt råskinn, og det er så virtuost at man umiddelbart plasserer det i «imponert»-boksen. Det virker litt som om alle sammen egentlig er på en studiosession, der soloen må sitte og vel så det, før studiotiden er over.

La meg ile til og si at det muligens bare var meg som opplevde det slik. Jeg er kanskje blitt for gammel, eller eller for ung, eller kanskje jeg har hørt for mye på Jazz Composers Orchestra, Charlie Mingus og Don Cherry. Dette funket altså ikke helt for meg, så det må her bli en treer for innholdet og en sekser for utførelsen. Klappsalver, entusiastisk respons og tilrop fra salen tydet på at man var imponert. For disse gutta var noen ordentlige råskinn. Nevnte jeg råskinn?