FORVIRREDE FRIKERE: Den amerikanske duoen Foxygen mister grepet om hippiedrømmen på sin fjerde fullengder, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
FORVIRREDE FRIKERE: Den amerikanske duoen Foxygen mister grepet om hippiedrømmen på sin fjerde fullengder, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Foxygen - «Hang»

- Man kan bli matlei av mindre, Foxygen

Kun glimtvis elskverdig glamrock hos flamboyant Foxygen.

ALBUM: Imitasjon er den ypperste formen for smiger, sies det.

Hang

Foxygen

3 1 6
Plateselskap:

Jagjaguwar

«
Det tar ikke mange minutter før det fornøyde gliset tar form som en litt beklemt mine
»
Se alle anmeldelser

I så fall strør amerikanske Foxygen om seg med komplimenter. Med sin bombastiske fjerde fullengder tar nemlig frontfigur Sam France den helt ut, og låter stort sett til forveksling lik Mick Jagger.

På det strålende åpningssporet «Follow the Leader» – en liten juvel for de av oss som synes Rolling Stones er best når de flørter med soulmusikken – slår dette maskespillet virkelig an, også når hviningen og gurglingen til France når sine mest fjollete ekstremer.

Det tar imidlertid ikke mange minutter med den påfølgende kabareten «Avalon» før det fornøyde gliset tar form som en litt beklemt mine. I mangel på en solid melodi forsøker Foxygen å hente seg inn ved å skvise inn omtrent dobbelt så mange elementer som det er plass til på snaue fire minutter.

Man kan bli matlei av mindre.

Når heller ikke de resterende seks kuttene kommer i nærheten av «Follow the Leader», peker det mot et sentralt poeng: Det er en vesensforskjell på imitasjon og inspirasjon.

«We Are the 21st Century Ambassadors of Peace & Magic» var tittelen på Foxygens gjennombruddsalbum (2013), en like eplekjekk som reell erklæring om å blåse nytt liv i den nå 50 år gamle hippiedrømmen fra California – duoens mytologiske hjemstat.

Både The Beatles, Elvis Presley og kulthelten Shuggie Otis ble (over)tydelig referert til på den utgivelsen, men takket være jordnær (les: skranglete) produksjon så Foxygen i høyeste grad ut til å tro på sitt eget manifest.

På ambisiøst arrangerte «Hang» – det lusker en fargerik blåserrekke bak annenhver vending – kan man imidlertid ofte få følelsen av at det hele er en spøk, som om glamrocken for lengst har utspilt sin rolle. «How can I love you if I don’t know who you are?» kvekker France på «Trauma», mens en armé av symfoniorkestre svermer rundt ham.

Oppriktighet er en mangelvare i vår tid. Med «Hang» blir Foxygen en del av problemet.