POLITIKK OG FØLELSER: Det er liten tvil om at begge sider i abortdebatten bruker argumentasjon som er ment å vekke følelser, skriver Amanda Schei. Bilde av Knut Arild Hareide fra Kristelig Folkeparti, Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet og Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
POLITIKK OG FØLELSER: Det er liten tvil om at begge sider i abortdebatten bruker argumentasjon som er ment å vekke følelser, skriver Amanda Schei. Bilde av Knut Arild Hareide fra Kristelig Folkeparti, Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet og Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Abortsaken:

Man kan ikke alltid «regne seg» logisk fram til et svar. Derfor er de personlige aborthistoriene viktige

De siste ukers abortdebatt er et levende eksempel på at det private er politisk.

Kommentar

Etter KrFs landsmøte har abortdebatten blusset voldsomt opp. Det er knyttet sterke følelser til temaet og et dypt engasjement, på begge sider. For abort er jo svært nært og personlig, samtidig som temaet denne høsten har vist seg å i aller høyeste grad fortsatt være politisk.

Mediekritikk-spaltist i Aftenposten, Anki Gerhardsen sier nå at hun er kritisk til de mange personlige historiene som har kommet fram de siste ukene, også i Dagbladet.

– Det å lese personlige historier med følelser virker mye sterkere på mottaker enn en artikkel som består av fakta. Da er det lett at nyansene forsvinner, og at vi blir revet med av umiddelbare emosjoner. Dette er helt naturlige menneskelige mekanismer, men farlig hvis de som skal ta store politiske avgjørelser, blir påvirket i for sterk grad, sier hun til Aftenposten.

Selvsagt bør ikke politiske avgjørelser tas ene og alene på et følelsesgrunnlag, men det har vel sjelden skjedd. Politikk og forvaltning tillater ikke at avgjørelser skjer uten diskusjon og betenkningstid – særlig ikke i etiske spørsmål.

Etiske spørsmål som omhandler liv og død har som regel mer med verdier enn fakta å gjøre. Derfor er det vanskelig. Vi kan for eksempel være enige om hvilket tidspunkt i svangerskapet fosterets hjerte begynner å slå, og når det er levedyktig, men vi trekker ikke de samme konklusjonene om når abort bør være tillatt. Det finnes ikke noe svar med to streker under.

Gerhardsen opplever de publiserte personlige historiene om abortspørsmålet som ganske like. Det stemmer kanskje i denne omgang. Men det er liten tvil om at begge sider i abortdebatten bruker argumentasjon som er ment å vekke følelser.

De som ønsker å innskrenke abortloven, og fjerne paragraf 2c, er oppriktig bekymret for det de kaller «sorteringssamfunnet». Frykten er nok reell, men begrepet har assosiasjoner til eugenikk. De bruker bevisst ord, sammenlikninger og uttrykk som vekker kraftige følelser – som «downsparagrafen» og «sorteringsparagrafen».

Det har ikke skortet på kalde analyser av den politiske situasjonen eller filosofiske debattinnlegg om hva et liv er, hvor grensene skal gå, eller om paragraf 2c er diskriminerende. De personlige historiene skiller seg sånn sett ut – der har Gerhardsen rett. Det er vanskeligere å «argumentere» mot noens virkelighetsopplevelse.

Men så er kanskje ikke det alltid nødvendig. Av og til trenger vi å sette oss ned og lytte til dem det gjelder. Og så er det viktig at media gis rom til å vise fram virkeligheten. Det bør sees som en del av samfunnsoppdraget. Uten disse virkelighetshistoriene hadde avisene uansett vært kjedelige å lese.

De beste debattinnleggene vekker en form for følelse hos leserne. Følelser er ikke alltid motstykket til rasjonalitet. Man kan ikke alltid «regne seg» logisk fram til et svar.

Men for kvinnene som har demonstrert for abortloven, og som demonstrerte igjen på lørdag, handler dette først og fremst om prinsipper. Retten til å bestemme over egen kropp. Eget liv. Til å ta sine valg uten innblanding og uten skam. Det er også stort sett disse argumentene som blir brukt i offentligheten.

De personlige historiene kommer ikke nødvendigvis fra kvinnesaksaktivistene. Det er ingen skjult agenda. De er spontane og fortvilte utblåsninger og beretninger. I Dagbladet har vi fått inn flere slike innlegg enn vi har hatt mulighet til å publisere.

Det har alltid vært personlige historier i disse debattene. Tidligere har det først og fremst vært fortellinger fra foreldre og søsken til barn med Downs. Det har vært historier fra kvinner som «står fram» med sine aborthistorier. Hver gang har de bidratt til at tabuer har blitt brutt ned, og vi andre har fått innsikt i virkeligheter vi kanskje visste lite om.

Denne gangen har det vært påfallende mange innlegg fra foreldre som sliter, eller som valgte seinabort og vil ha seg frabedt merkelapper som «sorteringssamfunn». Det er modig gjort. Vi må ikke tro at det ikke krever noe. Historiene beriker debatten, og burde bli tillagt vekt.

Men tenk om noen politikere skulle komme til å endre mening på bakgrunn av slike historier. Om historiene hadde evnen til å bidra til nye innsikter – til at kartet som hadde ligget i skuffen i noen år, fikk en oppdatering, og ble tilpasset til et nytt terreng.

Det har vel skjedd verre ting.