PROVOSERER IGJEN: Fotgjengere i Tokyo passerer en butikk med TV-sendinger om Kim Jong-uns siste rakett. Foto: AFP /NTB Scanpix
PROVOSERER IGJEN: Fotgjengere i Tokyo passerer en butikk med TV-sendinger om Kim Jong-uns siste rakett. Foto: AFP /NTB ScanpixVis mer

Nord-Koreas rakettprogram

Man kan selvsagt le av barnslighetene fra en 71 år gammel mann. Men bak sludderet ligger et dypt alvor

Vi konstaterer at trusler gjort i affekt virker mot sin hensikt. Og at sanksjoner ikke virker etter hensikten. Hva med å prøve noe som kan være hensiktsmessig, som diplomati?

Kommentar

Det er altså tid for refleksjon etter at Nord-Korea natt til i går skjøt ut enda en ny rakett. Det er trolig den kraftigste raketten som regimet til Kim Jong-un har skutt ut, den gikk 450 mil opp i lufta, og nesten 100 mil bortover, mot Japan, før den landet i havet. Den hadde et ikke-armert stridshode, som ekspertene sier er mye lettere enn et kjernefysisk stridshode. Men hvis vi ser bort fra tåka fra det hysteriske skrytet på nordkoreansk TV, så registrerer vi minst tre åpenbare trekk etter den siste rakettoppskytingen.

1. Etter den siste vellykkede rakettoppskytingen blir den nordkoreanske kjernefysiske trusselen mot USAs fastland stadig mer reell.

2. Donald Trumps konfronterende stil med Kim Jong-un, der han blant annet har kalt Kim «Lille rakett-mann», virker mot sin hensikt.

3. Sanksjoner hjelper ikke til å presse regimet i kne. Presset ser i stedet ut til å forene nordkoreanerne i en enda mer paranoid oppfatning av verden.

Og, vi konstaterer, at ingen av disse trekkene taler til USAs eller «Den frie verdens» fordel. Snarere tvert imot. Alle disse trekkene taler til Kims og regimets fordel, og er med på å forsikre nordkoreanerne om sin egen styrke, og begrunne konfrontasjonen med omverdenen. Fordi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det nordkoreanske regimet er de tekniske framskrittene som både den kjernefysiske teknologien og rakett-teknologien forteller om, store seire. Rakettene forteller folket i Nord-Korea historien om at landet er på rett vei, at landet er i stand til å forsvare seg, og våpenteknologien er en triumf som forteller om utvikling.

Når det gjelder Trumps konfronterende retorikk, og hans forsøk på å latterliggjøre Kim Jong-un, er det kontraproduktivt. Det siste var da Trump under sin Asia-tur i midten av november – som handlet veldig mye om Nord-Korea – klagde over at Kim hadde kalt ham gammel. «Jeg ville ALDRI kalle ham liten og feit», svarte Trump i en tweet. Man kan selvsagt le av barnslighetene fra en 71 år gammel mann. Men bak sludderet ligger et dypt alvor. For hver av Trumps fornærmelser mot Kim, så fylker han folket bak sin leder. Det å fornærme lederen – i prinsippet den eldste – i et strengt konfucianistisk land som Nord-Korea, er bokstavelig talt en majestetsfornærmelse. Det er enkel kulturkunnskap som det kanskje er vanskelig å formidle til presidenten i det som i stadig større grad ser ut til å bli Amerikas Forenklede Stater.

Sanksjonene gir heller ikke den effekten som verdenssamfunnet ønsker, nemlig at de skal tvinge regimet i kne, slik at det derfor må forhandle om sitt atomvåpenprogram. Alt tyder på at Kim har kjørt sitt våpenprogram helt upåvirket av sanksjonene. I den grad sanksjonene har påvirket regimet, virker det å være i motsatt retning. For hver ny runde med sanksjoner har Kim svart med en ny rakettutskyting. Dessuten så er det sånn at både fornærmelsene mot Kim og sanksjonene gjør regimets historiefortelling sann; omverden er ute etter å «ta» Nord-Korea, og – viktigst – nordkoreanerne. Er ikke både krigsretorikken og sanksjonene et bevis på det?

Det er for seint å hindre Nord-Korea atomvåpen, og kanskje for seint å stanse raketter som når det amerikanske fastlandet. Og USAs betingelser for forhandlinger, nemlig å kvitte seg med atomvåpnene, er meningsløse. Kina og Russland har imidlertid en realistisk holdning til en dialog som kan minske spenningen på den koreanske halvøya. Deres forslag er at Nord-Korea som en begynnelse stanser utviklingen av sitt rakettprogram, mot at USA og Sør-Korea stanser sine militærøvelser ved Nord-Koreas grense. Og kanskje ha en gradvis opphevelse av sanksjonene, og insentiver til økonomisk utvikling, som ei gulrot. For man slår ikke Kims aggresjon med mot-aggresjon. Men kanskje med litt god gammeldags kapitalisme?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook