Mange av oss fikk med seg at kulturministeren ønsket undersåttene sine en riktig god jul via Facebook. Iført en vakker, grønn bunad som matchet juletreet i bakgrunnen oppfordret hun oss alle til å være «stolt av det norske!»:«Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt», skriver hun. «Generasjoner har skapt det typiske [sic!] norske. Ord, holdninger og verdier. Leser vi Ibsen og de gamle klassikerne så kjenner vi igjen dette».

Selv ville jeg kanskje ha trukket fram litt andre ting, dersom noen hadde bedt meg trekke fram det beste med landet vårt. Velferdsstaten, for eksempel. For ikke å snakke om likestilling, rettssystemet og tilliten vi har til hverandre. Det ville ha kommet langt foran brunost, grøt og Ole Einar Bjørndalen.

Derimot kunne jeg fort ha trukket fram Marit Bjørgen, jeg og. For ikke å snakke om Ibsen og andre norske klassikere. Den første som eksempel på hvordan det som er en selvfølge i dag, at kvinner trener, konkurrerer og utfolder seg fysisk, var en kampsak for hundre år siden. Det andre som eksempel på hvordan dypt kritiske kunstnerskap har tvunget fram et mindre selvforherligende blikk på oss selv.