Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Man kan si mye om norske kulturministere, men det er lenge siden vi har hatt en som motiverer så sterkt til å nylese Ibsen

HELGEKOMMENTAREN.

Kommentar

Mange av oss fikk med seg at kulturministeren ønsket undersåttene sine en riktig god jul via Facebook. Iført en vakker, grønn bunad som matchet juletreet i bakgrunnen oppfordret hun oss alle til å være «stolt av det norske!»:«Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt», skriver hun. «Generasjoner har skapt det typiske [sic!] norske. Ord, holdninger og verdier. Leser vi Ibsen og de gamle klassikerne så kjenner vi igjen dette».

Selv ville jeg kanskje ha trukket fram litt andre ting, dersom noen hadde bedt meg trekke fram det beste med landet vårt. Velferdsstaten, for eksempel. For ikke å snakke om likestilling, rettssystemet og tilliten vi har til hverandre. Det ville ha kommet langt foran brunost, grøt og Ole Einar Bjørndalen.

Derimot kunne jeg fort ha trukket fram Marit Bjørgen, jeg og. For ikke å snakke om Ibsen og andre norske klassikere. Den første som eksempel på hvordan det som er en selvfølge i dag, at kvinner trener, konkurrerer og utfolder seg fysisk, var en kampsak for hundre år siden. Det andre som eksempel på hvordan dypt kritiske kunstnerskap har tvunget fram et mindre selvforherligende blikk på oss selv.

Etter å ha lest kulturministerens analyse om hvordan vi kan kjenne igjen «det typiske norske» ved å «lese Ibsen og andre klassikere», innså jeg raskt at det er veldig mye jeg ikke har forstått av den fremstående dramatikeren. Eller av klassikere som Amalie Skram og Alexander Kielland, for den saks skyld. Det er altså ikke universelle, men spesifikt norske, problemstillinger Ibsen skriver om når han stadig tematiserer svik, løgn og sannhet i stykkene sine. Presten Brand skal ikke forstås som en religiøs fundamentalist, som like gjerne kunne ha vært hindu eller muslim, men som en representant for en spesifikk norsk kristendom. Og når kvinner ser seg selv som Nora, så peker det ikke tilbake på en felles opplevelse av at mødre – jevnt over og rundt omkring i verden – fordømmes langt hardere om de forlater barna sine enn om en mann gjør det.

I utgangspunktet ville jeg ikke drømme om å så tvil om kulturministeren har et grunnleggende kjennskap til norsk litteraturhistorie. Like lite som jeg tviler på kunnskapen hennes om norsk rettskrivning, for eksempel kunnskap om stor og liten forbokstav, eller forskjellen på subjekt og objekt – vi snakker tross alt om kvinnen med det øverste ansvaret for å forvalte den norske språkarven – selv om julehilsenen hennes tyder på et visst anarkistisk sinnelag. Men det er klart, når ministeren med ansvaret for norske medier tror at alt som står i avisa er sant – for eksempel at å nynne en julesang ved en norsk barneskole er et angrep på kristne verdier og et mulig knefall for islam – kan man kanskje tillate seg en stille undring over forholdet mellom Henrik Ibsen og Linda Hofstad Helleland.

Av alle kunstnere å trekke fram som et spesifikt eksempel på slagord av typen «Norsk. Og stolt av det», er Ibsen sannsynligvis den av de store dikterne som ville ha betakket seg sterkest for en slik utnevnelse. For å si det slik en idrettsminister kanskje best gjenkjenner terminologien: Sjansen er stor for at han heller ville ha holdt med Roma, eller kanskje heller Lazio, enn med Odd – om han hadde vært født litt senere og, om enn utenkelig, hadde utviklet en interesse for fotball. Men denne forestillingen om Ibsen som nasjonalskald, for ikke å snakke om Peer Gynt som en helteskikkelse, vitner snarere om at man forveksler Ibsens berømmelse med Ibsens diktning.

Er det en ting den norske gullalder-diktningen fra slutten av 1800-tallet egner seg dårlig til, så er det å slå seg på brystene med at det er typisk norsk å være stolt av seg selv. Jevnt over er denne litteraturen snarere en framvisning av borgerskapets løgnaktighet, kristenfolkets brutalitet, fattigfolks undergang og kvinners fangenskap. Det var diktere og diktning som forholdt seg sterkt til en europeisk diskusjon, politisk og litterær, – hvor målet snarere var å forandre det bestående enn å hylle det. Der kulturministeren ønsker «å bevare det norske. Den norske kulturen» er det lite bevaringsvilje å spore i Ibsens forfatterskap. Og enda mindre hos en dikter som Amalie Skram.

Siden det straks er et nytt år, og siden jeg ikke helt forsto hva kulturministeren siktet til med sin henvisning til «klassikerne» i sin Facebook-oppdatering, fant jeg ut at jeg skulle lese «Karens jul» om igjen. Det er en novelle ganske mange på min alder måtte analysere til eksamen eller tentamen, hvor vi skulle redegjøre for «naturalistiske trekk hos Amalie Skram». Samt plassere novellen inn i forfatterskapet hennes og si noe om stilistiske virkemidler. Det er sånne oppgaver som kan få selv svært interesserte elever til å tro at litteratur er kjedelige greier.

Jeg er helt enig med kulturministeren i at man skal være glad og stolt av mye i Norge. Måten vi har forvaltet oljeformuen i fellesskap, for eksempel, i stedet for å gjøre noen få mennesker søkkrike. Måten vi søker å utlikne maktforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, gjennom et organisert arbeidsliv. At hvem som helst kan bli minister, selv med et minimum av kunnskap om området de skal styre – det være seg fisk, folk eller finans. Men det Norge vi oppdager når vi leser Ibsen og andre klassikere, det er strengt tatt de sidene ved oss selv vi aller helst ikke ønsker å vise fram til Facebook.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook