BERLIN: Mandag kveld rundt klokka 20.00 pløyde en lastebil inn i en folkemengde på Breitscheidplatz i Berlin. Den 24 år gamle tunisieren Anis Amri er mistenkt for å ha stått bak terrorangrepet. Foto: AP/Matthias Schrader
BERLIN: Mandag kveld rundt klokka 20.00 pløyde en lastebil inn i en folkemengde på Breitscheidplatz i Berlin. Den 24 år gamle tunisieren Anis Amri er mistenkt for å ha stått bak terrorangrepet. Foto: AP/Matthias SchraderVis mer

Barn og terror

Man kan snakke med barn om terror, og man bør absolutt snakke med dem om det når de spør

Historien lærer oss at barn forstår mye og at de er i stand til å forholde seg rasjonelt til vanskelige spørsmål. 

Meninger

Dessverre rammes vi regelmessig av terror. Siste gang i Berlin, da en lastebil ble kjørt inn i et julemarked med vilje. Tolv personer ble drept, flere titalls andre ble såret. Nyhetene om terroranslag flommer over i mediene og påvirker oss alle. Når journalister spør folk på gata om de er redde, svarer de fleste nei. De ønsker ikke å la seg styre av terrorister. De ønsker ikke å bli hemmet i sin livsutfoldelse. De ønsker ikke å gå rundt å være redde.

Og det vil vi heller ikke at barn skal være. Når vi snakker med barn om terror, må vi ikke etterlate dem i frykt for at terror kan skje. Barn skal ikke gå rundt å være redde for en potensiell fare, like lite som vi ønsker å plages med en slik redsel.

Barn snapper opp slike nyheter. De ser dem på bilder i avisene, de ser dem på tv, hører om dem på radio og de hører folk snakke om grusomhetene. Slik de presenteres i all sin grusomhet, skaper det naturlig nok angst hos barna.

Vi må ha respekt for barns forstand. Barn skjønner mye mer enn vi tror. Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz skrev i 2008 ei bok de kalte «Kan vi snakke med barn om alt?». I første kapittel gjengir de en historie som hendte Magne da han var nyansatt barnepsykolog på kreftavdelingen ved Haukeland sykehus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foreldrene til en ni år gammel kreftsyk gutt hadde blitt enige med overlegen om at de ikke skulle nevne kreft med et ord når de snakket med gutten. De skulle heller ikke snakke om død. Overlegen følte han hadde rotet det til for familien og ba barnepsykologen om hjelp. Da Magne kom på besøk for å hilse på familien ba niåringen foreldrene om å forlate rommet. Det var noe han ville snakke med psykologen om. Da de var alene sa gutten meget bestemt at Magne måtte ordne det slik at han kunne bytte sykehus, helst til Rikshospitalet. «For her skjønner de ikke hvor sjuk jeg er».

Historien lærer oss at barn forstår mye og at de er i stand til å forholde seg rasjonelt til vanskelige spørsmål. Men noen ganger må de ha hjelp til å sette ord på bekymringene sine og sette dem inn i et riktig perspektiv.

Det er altså ikke snakk om å ikke snakke om vanskelige ting, men å la dem få riktige og forståelige svar på spørsmålene de måtte ha. Raske avvisninger og bortforklaringer demper ikke angsten hos et barn. Vi etterlater dem heller med økte bekymringer fordi de ikke har fått svar på de spørsmål som plager dem. Som voksne bør vi heller prøve å få tak i hvordan barnet tenker, hvilke forestillinger det har og hva som gjør dem redde. Gjennom samtaler kan vi hjelpe dem med å skille mellom det som er riktige og det som er gale forestillinger.

Terror skjer og vi kan ikke late som om det ikke kan skje hos oss. Sannsynligheten er imidlertid meget liten. Vi går ikke rundt og være nervøse for andre potensielle ulykker, som det er meget lite sannsynlig at skal skje. Vi er ikke redde for at en meteoritt skal falle ned i hodet på oss, selv om det kan skje. For sannsynligheten er meget liten.

Man kan snakke med barn om terror. Man bør absolutt snakke med dem om det når de spør. Målsetningen er at barnet får en riktig forklaring og at barnet føler seg trygt når samtalen er over. Det kan være smart å skille mellom det å bli forskrekket og det å være redd. Vi blir forskrekket over at en lastebil pløyer seg vei inn i en folkemengde og dreper mange av dem, men vi er ikke redde for at det skal skje her, fordi det har aldri skjedd her. Vi er forskrekket fordi det skjer så sjelden. Vi blir redde dersom det har skjedd her tidligere og dersom det er fare for at det kan skje igjen.

Når en slik terrorhandling finner sted blir vi faktisk litt tryggere. Vi vet at politiet vil etterforske hvordan det kunne skje og kunnskapen de får hjelper samfunnet til å hindre at det skjer igjen. Politiet vil også prøve å finne ut mest mulig ut om den eller de personene som utførte terrorhandlingen. Da vil de oppdage at det er svært få mennesker som kan utføre en slik handling, og det er derfor de forekommer så sjelden.

De vil kanskje oppdage at gjerningspersonen er rasende på samfunnet og ville skade det ved å begå en terrorhandling. Eller de vil oppdage at han har vært innlagt på psykiatrisk sykehus med alvorlige voldstanker. En gang i blant er de fleste av oss er sinte, kanskje rasende, på noe eller noen, og noen av oss har sikkert fantasert om å hevne noe eller ramme noen - kanskje med vold. Men nesten alle mennesker har evnen til å rydde vekk slike tanker, feie de bort og aldri være i nærheten av å realisere det. Vi har effektive ryddemaskiner i hodet som Raundalen og Schultz skriver i boka si. Det er når ryddemaskinen svikter at et menneske kan gjøre gale handlinger. Heldigvis svikter den ganske sjelden.

Barn bør få vite dette. Barn bør få dette forklart av trygge voksne. Det vil roe dem ned hvis de er blitt redde og det vil gi dem innsikt og forståelse som gjør dem i stand til å være rasjonelle når de leser eller hører om en terrorhandling senere. Når de blir eldre vil de få nyanserte og mer kompliserte bilder av årsakene til terror. Men da vil de ha større forutsetninger for å forstå det som skjer, fordi de har fått en enklere og beroligende forståelse av en i utgangspunktet angstskapende handling.