SIKKERHETSRÅDET: Medlemmer i FNs sikkerhetsråd under et møte om situasjonen mellom Israel og Palestina 1. juni 2018. Foto: AP Photo/Mary Altaffer
SIKKERHETSRÅDET: Medlemmer i FNs sikkerhetsråd under et møte om situasjonen mellom Israel og Palestina 1. juni 2018. Foto: AP Photo/Mary AltafferVis mer

Man kjøper seg stemmer - eller betaler for at andre skal tie

Internasjonal rett underlegges makt og økonomisk innflytelse i stormaktenes FN.

Meninger

Etter to brutale verdenskriger innså stormaktene fra de globale hjørner behovet for en forpliktende fredsavtale som skulle tilstrebe verdensfred og sikkerhet. Alle som var imot aksemaktene var velkomne til å bli del av en slik avtale. Følgelig ble FN offisielt stiftet i 1945.

Spaltist

Hamza Ansari

er lege og samfunnsengasjert muslim.

Siste publiserte innlegg

For at denne nye fredsstrukturen skulle bevares ble det opprettet en rådgivende generalforsamling som var underlagt et allmektig sikkerhetsråd. Nå, flere tiår senere markerer den mektige organisasjonen sin 73. generalforsamling. Mye har endret seg siden 1945. Men FNs organisasjonsstruktur er fortsatt den samme. Etter to verdenskriger og flere Midtøsten invasjoner er det på tide med å gjøre opp status – hvor står vi på fredsbarometen? Og hvor høyt henger de internasjonale menneskerettighetene?

FNs seriøsitet på fredsfeltet har vært under lupen flere ganger. Som for eksempel i 2016, når et bombeknust og fordrevet syrisk folk søkte ly hos det globale samveldet. Til tross for sterke ord og fordømmelser i sikkerhetsrådet måtte syrerne nøye seg med pengedonasjoner og støtteerklæringer. Selv i Norge temmet stemningen seg. Til slutt handlet det meste om at man skulle hjelpe de der de er. Noen reell og permanent beskyttelse var ikke å skimte.

Det var altså ikke de grove menneskerettighetsbruddene i Syria som var avgjørende. Når stormaktene selv er tungt involvert må menneskerettighetene ofte vike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hva betyr menneskerettigheter for sivile syrere når Russland er på bombenes side? Eller for tibetanere når Kina er den store undertrykkeren? For ikke å snakke om palestinere, når Israel er på USAs venneliste? Ikke mye. Den logiske konsekvensen blir et handlingslammet FN. Det har lite å si når generalforsamlingen, på nesten 200 medlemmer, vedtar en fordømmende resolusjon, for den er i beste fall kun en anbefaling.

Etter en tannløs vår i 2018 stilte mange seg spørsmålet om hvorvidt FN var drevet av universale frihetsverdier eller løp stormaktenes ærend. I realiteten følger den flaue likegyldigheten til krigen i Syria et bestemt mønster – brudd på internasjonal lov behandles etter hvem som utfører dem, ikke hvor alvorlige bruddene er. Det betyr at hvis du har en veto-makt ved din side, kan kjøresignalet være grønt i evig lang tid.

Men har FN noe valg? Det ser ikke sånn ut. Som kjent dekker USA 22% av FNs årlige budsjett. Det er mye mer enn hva de fleste bidrar med. For amerikanerne har det alltid handlet om en investering. Og som alle andre investeringer, forventer man et godt utbytte.

Når USA tidligere i år fikk hard kritikk for å flytte ambassaden sin til Jerusalem, minnet de FN på hvilke særkrav de forventer i gjengjeld for sine 22 prosent. I tillegg understreket den amerikanske FN-ambassadøren Nikky Haley at land som ikke støttet hennes resolusjonsforslag kunne vente seg godt komprimerte amerikanske midler ved neste anledning. Følgelig ble det tyst fra flere hold.

Dette understreker hvordan internasjonal rett underlegges makt og økonomisk innflytelse. Man kjøper seg stemmer. Eller du betaler for at andre skal tie. Til sammenlikning kalte man det for korrupsjon når Aserbajdsjan tø til de samme virkemidlene i Europarådet.

At stormakter gjør sine særkrav i det utenrikspolitiske landskap er selvfølgelig ikke en noe nytt. Altfor ofte blir brudd på de internasjonal lov og sikkerhet brukt som en selektiv inngangsport. Som når Irak måtte reddes fra diktatoren Saddam Hussain i 2003. Paradokset var at den samme diktatoren var en nær alliert av vesten når han brukte kjemiske våpen mot det iranske folk 20 år tidligere.

Eller når Saudiske myndigheter trykkes til brystet, mens Kina og Iran sanksjoneres på grunn av sine brudd på menneskerettighetene og terrorfinansiering.

Eksemplene er mange, og til tider blodige. De viser ikke annet enn en autoritær overlegenhet som handler om et politisk monopol på det globale landskap. Ikke bare skal land og regimer danse etter vår pipe, men også alt som handler om verdier, frihet og internasjonal lov, skal tolkes etter en bestemt forståelse. Vi definerer når de brytes, og når de skal følges.

Det er den samme råderetten som gir amerikanerne interfereringsmyndighet i valgkamper i Sør-Amerika og Midtøsten. Dette gjør de selvfølgelig for folkets beste. Men når Russland vil være med på leken, skifter pipa raskt tone. Da handler det fort om prinsipper og lov.

Det er likevel ikke grunn til å gi opp FN. Alternativet kunne vært mye verre. For at FN ikke skal bli irrelevante må reaksjonene fra unionen representere et flertall av verdenssamfunnet, ikke en hellig koalisjon på 5 land. Det er også i norske interesser.