NOE SOM SKURRER: Hvem har ansvaret for at de som har lært dem opp, ikke kan faget sitt? spør denne spaltisten. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
NOE SOM SKURRER: Hvem har ansvaret for at de som har lært dem opp, ikke kan faget sitt? spør denne spaltisten. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Barnevern:

Man må faktisk inneha den kunnskapen man skal bruke

Hvordan i all verden kan det ha seg at en avdelingsleder på en atferdsinstitusjon ikke har opplæring i atferdsanalyse?

Meninger

Barnevernspedagogene Reidar Haug og Arnstein Søvik reflekterer litt i Dagbladet 2018-07-06 rundt kunnskapsgrunnlaget for institusjonsbarnevernet. Refleksjonene deres sier, såvidt jeg kan se, atskillig mer om hva problemet er enn de antagelig er klar over.

Spaltist

Rolf Marvin Bøe Lindgren

er psykolog, og har også studert informatikk og kunstig intelligens. Han har brukt sin spesialkunnskap hyppig i mediene, senest i podcasten om personlighetstesten Big five.

Siste publiserte innlegg

De skriver:

«Utfordringa med metodar bygd på åtferdspsykologi og sosiale læringsteoriar er at dei kan føre til ein instrumentell praksis med lite rom for individuell tilpassingar. Ungdomane skal tilpasse seg institusjonen sine rammer og reglar.»

Hvis dette er riktig, er det noe som skurrer. Og det er ikke det de tror.

Selve kjernen i den atferdsanalytiske tilnærmingen er den funksjonelle analysen. Hva er det som gjør at akkurat den personen gjør, vel, dette eller hint? I klinisk behandling er dette grunnleggende. Noe er årsaken til at klienten ikke klarer å være glad, ikke klarer å treffe folk, ikke klarer å la være å slå, etc. Metodene som brukes skal tilpasses den individuelle klienten.

Et gjentagende problem med atferdsanalyse er at det er vanskelig å lære seg metodene dersom man ikke forstår den grunnleggende teorien. Atferd betyr for eksempel ikke det samme innen atferdsanalysen som i dagligspråket. Atferd er tenking, føling og handling. Som barnevernspedagogene skriver:

«Tilnærmingane søkjer å endre sjølve åtferda, ikkje å forstå årsakene eller mekanismane bak åtferd. Perspektivet er hensiktsmessig om åtferda er lært og ein kan ha effekt av å lære ny åtferd. Perspektivet tek ikkje nok omsyn til individuelle forskjellar, behov, kjensler og tidlegare erfaringar. Dette har ført til konflikt, motsetning, utagering og tvangsbruk, som igjen pregar menneskesynet og verdigrunnlaget til dei profesjonelle i institusjon.»

Det er vanskelig å forstå hvordan en metodikk som er basert på at fokuset skal være på hvordan individet forholder seg til omgivelsene (både de umiddelbare, og sin egen historie) kan bli forstått som at man ikke er ute etter å forstå årsakene eller mekanismene bak atferden. Hvis dette er hvordan atferdsanalyse foregår ute i verden, er det ikke rart det går galt.

Hvordan i all verden kan det ha seg at en avdelingsleder på en atferdsinstitusjon (for en betegnelse, forresten – som om atferd er et problem i seg selv) ikke har opplæring i atferdsanalyse? Hvordan kan det ha seg at en ekstremt individuelt tilpasset metodikk er blitt så vidt instrumentell?

Hvis fagligheten i barnevernsinstitusjonene er på det nivået som Haug og Søvik viser, er det kanskje ikke så rart. Det meste som står om atferdsanalyse i norske lærebøker er feil. Men det finnes litt norsk og mye utenlandsk litteratur og faglig kompetanse som presenterer teorien og metodene riktig. Deres lærere bør ha en slags plikt til å sette seg inn i den. Hvem har ansvaret for at de som har lært dem opp, ikke kan faget sitt?

Når kompetansen på atferdsorientert behandling ikke er til stede, hvordan kan noen tro at kompetansen på traumeorientert behandling vil bli noe bedre rundt omkring i institusjonene? Jeg har skrevet ei hel bok om traumebehandling. Jeg vet at det også krever solid faglig kompetanse.

Jeg tør sette fingeren på noe som kanskje kan være et enda større problem. Kanskje det er institusjonene i seg selv som sørger for at metodikkene blir instrumentelle heller enn relasjonelle. Hvis dette kan skje med ei atferdsanalytisk tilnærming, noe som ikke burde være mulig, vil vel det samme skje med ei hvilken som helst tilnærming?

Som radikalbehaviorist som driver med traumebehandling, synes jeg dette bare er tragisk. Det er ingenting ved atferdsanalysen som tilsier at man ikke kan arbeide traumefokusert innenfor atferdsanalytiske rammer. Traumebehandling handler blant annet om å finne sammenhenger mellom triggere og uønsket atferd. Dette er en av atferdsanalysens spesialiteter. Atferdsanalysen stopper imidlertid ikke der.

Det paradigmeskiftet som trengs i barnevernsinstitusjonene kan vanskelig være hva slags kunnskap man skal bruke. Det virker som om det må skapes en ny forståelse for at man faktisk må ha den kunnskapen man skal bruke, og at det må legges til rette for at den skal kunne brukes riktig.