Barnevernspedagogene Reidar Haug og Arnstein Søvik reflekterer litt i Dagbladet 2018-07-06 rundt kunnskapsgrunnlaget for institusjonsbarnevernet. Refleksjonene deres sier, såvidt jeg kan se, atskillig mer om hva problemet er enn de antagelig er klar over.

De skriver:

«Utfordringa med metodar bygd på åtferdspsykologi og sosiale læringsteoriar er at dei kan føre til ein instrumentell praksis med lite rom for individuell tilpassingar. Ungdomane skal tilpasse seg institusjonen sine rammer og reglar.»

Hvis dette er riktig, er det noe som skurrer. Og det er ikke det de tror.

Selve kjernen i den atferdsanalytiske tilnærmingen er den funksjonelle analysen. Hva er det som gjør at akkurat den personen gjør, vel, dette eller hint? I klinisk behandling er dette grunnleggende. Noe er årsaken til at klienten ikke klarer å være glad, ikke klarer å treffe folk, ikke klarer å la være å slå, etc. Metodene som brukes skal tilpasses den individuelle klienten.

Et gjentagende problem med atferdsanalyse er at det er vanskelig å lære seg metodene dersom man ikke forstår den grunnleggende teorien. Atferd betyr for eksempel ikke det samme innen atferdsanalysen som i dagligspråket. Atferd er tenking, føling og handling. Som barnevernspedagogene skriver: