Som tidligere medlem og leder for Advokatforeningens Rettssikkerhetsutvalg i flere år har jeg med stigende forbauselse og bekymring fulgt utviklingen i Therese Johaug-saken.

Formodentlig er det i teorien enighet om følgende: Også toppidrettsutøvere har krav på rettssikkerhet. De har krav på at det er et rimelig forhold mellom det gale som eventuelt er gjort og reaksjonens størrelse. Også toppidrettsutøvere har krav på at det ikke avsies noen forhåndsdom.

Om dette er en realitet, fremstår i dag som meget usikkert.

Når det gjelder doping har idrettsutøverne langt på vei et objektiv ansvar for ikke å innta forbudte stoffer. Slik må det være. Ellers vil reglene kunne bli uthult og ikke ha den effekt som er ønskelig. Johaug har avlagt en positiv prøve. Og da er det neppe grunnlag for en blank frifinnelse.

Spørsmålet i Johaug-saken er derfor et spørsmål om straffeutmåling, hvor reaksjonene spenner fra advarsel til flere års utestengelse.

Utredning av faktum og bevisbedømmelse er selvsagt det helt sentrale.

Det springende punkt er om det positive funnet kan være et resultat av en (grovt) uaktsom medisinsk feilbehandling, eller om det er grunnlag for å tro at det foreligger et maskert dopingopplegg – slik det insinueres særlig i utenlandsk presse – hvor de involverte prøver å bortforklare funnene.