Det skrives jevnlig om mennesker som sviktes av det norske helsesystemet. Men det er først når man selv får føle det på kroppen at man skjønner hvor utmattende det er å kjempe mot et system hvor man selv må legge ned timevis med egeninnsats for å få svar.

Selv ble jeg satt opp til operasjon på Rikshospitalet etter funn av en godartet svulst på hjernen. Operasjonsdato kunne de derimot ikke gi meg, men «forhåpentligvis i løpet av neste halvår». Ettersom dette, ifølge kirurgen, ble bestemt av pasientkoordinator kontaktet jeg følgelig sistnevnte i håp om å komme nærmere en dato. Men nei, pasientkoordinator kunne ikke svare på hvor jeg sto i køen, det var det kirurgen som avgjorde. Altså samme person som henviste meg til pasientkoordinator.

En ny telefonrunde for å avklare mine pasientrettigheter endte også resultatløs. Alle henviste til hverandre, og det var ingen som visste noe sikkert. I et siste forsøk på å få svar på mine rettigheter ringte jeg Haukeland sykehus. Der opplyste de at de hadde mye ledig kapasitet, og operasjon kunne gjennomføres innen en måneds tid.