Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Man skal ikke plage andre ...»

ØSTREM/ØRSTAVIK-debatten er interessant nettopp fordi den ikke er sensasjonspreget. Solveig Østrem har på en reflektert og sympatisk måte gitt uttrykk for at hun føler seg gått for nær i en roman skrevet av hennes tidligere venninne. Her er ikke snakk om indiskresjoner og pikante avsløringer fra Ørstaviks side. Østrem kommer ikke trekkende med advokat Per Danielsen for å søke oppreisning. Hun stiller bare spørsmålet hvor langt en forfatter kan gå i sin bruk av konkret livserfaring. Om det finnes en sømmelighetens grense.

Debatten har vist at mange har sterke syn på den saken. Reaksjonene deler seg forutsigelig nok, grovt i to: Forfatter/forleggersiden hevder at diktningen må stå fritt. Representanter for publikum føler seg krenket av litteratenes insistering på et «eget rom» hvor andre ikke har noe med å forsøke å trenge inn, ved utsagn som fort får et skjær av fordom og kunstnerforakt: De må ikke tro at de bare kan komme her og komme her.

Som forfatter med lengre erfaring enn jeg liker å tenke på, har jeg også mitt klare syn på dette, og en selvopplevd historie som jeg synes belyser dilemmaet:

I 1968 (sitt stille og hør etter nå, barn!) strevde jeg med den vanskelige annenromanen. Jeg hadde plottet klart: Det skulle handle om en ung mann (ikke ulik meg selv) som plutselig brøt overtvert med sin familie, sitt miljø, studiene, kort sagt, alt som så langt hadde styrt hans liv, for å dra utenlands, søke frihetens veier til London, Paris, Katmandu ... Selv bodde jeg i London på den tida med losjeplass på «The Big Hippiescene». Skrivingen gikk som en røyk, helt til ynglingen faktisk skulle ta farvel og spasere ut av sin mors hus. Der stoppet ett eller annet for meg, og jeg måtte la ham bli boende, okei, en stund til, skitt au. Men så ble det problematisk, fordi min hovedperson viklet seg inn i et stadig lumrere og mer forløyet forhold til moren, mens jeg strevde med å finne et påskudd til å få ham ut av huset (her befinner jeg meg altså i forfatterens «eget rom» hvor fortellingen blir til, styrt av konfliktenes egne kraftfelt, samt ulike deler planlegging og rene innfall, en fascinerende kjemi, selve forutsetningen for all litteratur, men meget vanskelig å forklare for ikke-skrivende).

TIL SLUTT STOPPET det opp. Jeg greide ikke å skrive en linje. Ikke ville min mann ut av huset, og ikke skjønte jeg hva han gjorde der. Inntil en vakker dag da jeg ruslet en tur i ren frustrasjon og forsøkte å forsone meg med en framtid som miserabel enboks-forfatter; fra det ene øyeblikket til det andre så jeg lyset! (Ja, det lignet en åpenbaring). Euforisk, og skrekkslagen på samme tid, innså jeg at jeg hadde diktet sammen den perfekte bakgrunn for en incesthistorie mellom mor og sønn! Euforisk fordi dette så opplagt var løsningen, både tematisk, dramatisk og kompositorisk, på mitt dikteriske problem. Skrekkslagen fordi det jo ikke lot seg gjennomføre: Ingen snakket om incest på den tida. Ingen skrev om incest, ikke engang Mykle og Bjørneboe! Og hva ville vel familen si? Kritikerne? Min egen mor? Det var jo ikke vanskelig å finne paralleller til min egen historie som ung mann på vei ut i verden der frihetens vinder blåste.

Dilemmaet løste seg selv på et par minutter: Mellom hensynet til min roman og hensynet til slekt, venner, sømmelighet og litterært omdømme hadde jeg ikke noe valg. Det måtte bli diktningen, altså incesten. Tabuet. Det usømmeligste av det usømmelige. Romanen ble utgitt høsten \'69.

Jeg forteller ofte denne historien som eksempel på hvordan den kreative impulsen kan ligge i bakhold og velte deg helt omkull med sine provoserende vyer og krav. Og jeg understreker samtidig at dette var et av de viktigste valg jeg har gjort i mitt liv. Valget av den kompromissløse kunsten har bestemt mitt livsløp i førti år.

TIL SOLVEIG ØSTREM vil jeg si at kunstneren i utgangspunktet må stå helt fritt i sine valg. Noe annet er ikke mulig. Det er tonnevis av eksempler på kunstnere som har brukt modeller, venner, familie, kjærester, barn, på brutaleste, mest utleverende måte. Resultatet kan ha blitt stor kunst, eller middelmådig kunst. Men hensynet til anstendighet i personlige relasjoner spiller alltid en birolle. Kunsten bestemmer. Samtidig er vi som skriver selvsagt ingen udyr, vi tar hensyn hver eneste dag ut fra hvilke personlige grenser vi orker eller ikke orker å sprenge. Og ut fra den (ofte intuitive) vurderingen av hva verket - ikke vårt omdømme og vår status - trenger. Poenget er at valget ligger hos den enkelte kunstner, ikke den eventuelle modell. Om Ørstavik snakker sant, valgte Hanne Ørstavik å risikere et gammelt vennskap for et godt romanopplegg. Jeg antar at dette valget ikke føltes særlig vanskelig. Solveig Østrem har rett til å uttale seg, og bli hørt, men kan ikke vente å bli tatt på ordet. Mens Ørstavik selvsagt risikerer et visst frafall i vennekretsen.

I ET LAND hvor ideene om personvern varierer fra arge protester mot videoovervåkning på Oslo S, til småkjendisers beleiring av sladrebladene med bønn om full utbretting, er det opplagt at kunstnerisk frihet ikke kan overlates til noe slags bredt akseptert felles multiplum. Det ville bety å tvinge kunstneren inn i Kardemomme by, og der er det vel bare kunstens fiender som ønsker å ha ham.