Mando Diao

Svensker på det jevne.

CD: Dansbare, nesten-triste poplåter med ljomende strykerarrangementer er visst Sveriges nye folkesport. Ut ifra førstesingel «If I Don’t Live Today, Then I Might Be Here Tomorrow» skulle man tro eks-garasjerockerne i Mando Diao for alvor har bestemt seg for å ta opp kampen om dansegulvet på Café Mono. Kraftpopen varer likevel bare halvveis ut i bandets fjerde skive, og innen det nostalgisk myke sistesporet har Björn Dixgård og kompani vist seg som et band som behersker de fleste stiler innen tilgjengelig poprock, men uten å briljere i noen av dem. Musikken går aldri langt nok i noen retning til å fornærme noen, med et mulig unntak i den (forhåpentligvis frivillig) komiske «One Blood», der anti-konformisme vræles ut mellom slagordrefrenger. Alt i alt en fornøyelig liten skive, men antakeligvis raskt glemt.