JUNGEL I STUA: «Jeg setter potter / med svigermorstunge / overalt i leiligheten // Er jungelmenneske», heter det i månedens dikt «Liksomlek». Illustrasjonsfoto fra Indonesia: Sigurd Fandango/Dagbladet
JUNGEL I STUA: «Jeg setter potter / med svigermorstunge / overalt i leiligheten // Er jungelmenneske», heter det i månedens dikt «Liksomlek». Illustrasjonsfoto fra Indonesia: Sigurd Fandango/DagbladetVis mer

Månedens beste Dagblad-poet er en cowboy

... som vil redde Diktkammeret.

(Dagbladet): Av de fire februarfinalistene i Dagbladets diktforum Diktkammeret var det Lydia Nalens dikt «Liksomlek» som trakk det lengste viltvoksende strået (til høyre i artikkelen). Bak pseudonymet skjuler det seg enda et pseudonym: Hopalong Cassidy, som ble fjorårets sommerpoet, og som stadig vil beholde anonymitetshatten på.

— «Liksomlek» er et veldig lekent dikt, som spruter av grønn og ertelysten energi. Hvordan ble det til?  

— Det begynte noen dager forut, med at jeg lærte det fantastiske ordet «svigermorstunge». På en eller annen måte har det unnsluppet meg, og det traff meg veldig, med plutselig latter. Så for meg disse lange, spisse, skarpe bladene ut av munnen på en kvinne. Jeg måtte sjekke om det faktisk var riktig, og så blant annet at planten har dette navnet også på engelsk, forteller poeten:

— Men akkurat hvordan teksten ble som den ble, er vanskelig å si. Den har ikke noe forelegg i virkeligheten. Den ble til i en skrivetørr, litt alvorstung periode.  

Transformasjon
— Også forrige gang du ble månedens poet handlet det om lek — og makt. Hva gjør det spennende for deg å skrive om det? Er det fordi styrkeforholdet kommer til syne gjennom leken? Er veien fra lek til makt kort?

Artikkelen fortsetter under annonsen

— «Liksomlek» kan også være en kronglete måte å si «Alvor», så dette med lek er litt uklart i denne teksten. På lignende måte tenker jeg mer avmakt enn makt. Men generelt er lek et interessant grep, det åpner for rå, ubehandlet og umaskert personlighet. Jeg er ikke sikker på om lek leder til makt, men jeg har et inntrykk av at veien fra makt til lek ikke er så lang. I teksten er det bare én som leker, den andre trekker seg unna. Det er en slags maktutøvelse, det også. Det litt såre som ligger i å gjøre stua til jungel, med uvennlige tropiske planter, det blir en del sterkere ved avvisning.  

Som Helge Torvund skriver i jurybegrunnelsen, foregår det i vinnerdiktet et sprang der diktet «uventa plutseleg [er] over i det meir eventyrlege, der diktet sitt 'eg' vert omskapt til ein kameleon».

— Hva gjør at du blander dyr og menneske? Jeg assosierer «den lange grønne tungen» og «glimtpartiklene» til noe ganske annet enn mennesker — Avatar fikk fargelegge finalistartikkelen, men jeg ser også for meg Iain M. Banks' figurer i Culture-serien. Hva ser du for deg? Og hvordan foregikk dette spranget da du skrev diktet?
 

— Det er ikke så lett å si. Jeg er glad i både fantasy og science fiction, så selve konseptet transformasjon er ikke fremmed for meg. Akkurat her skrev det seg bare inn. De kan være så enkelt som at jeg helt konkret så for meg et svigermorstungeblad og derfra assosierte til jungel og kameleontunge og videre til at tungen fanger noe. «Glimtpartikler» er noe jeg har tenkt på tidligere, dette gnistrende som finnes i store mengder i noen blikk, og er helt fraværende i andre.

COWBOYDIKT: Hopalong Cassidy som karakter ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford. Nå har han gjenoppstått som nick i Diktkammeret.
COWBOYDIKT: Hopalong Cassidy som karakter ble skapt i 1904 av Clarence E. Mulford. Nå har han gjenoppstått som nick i Diktkammeret. Vis mer

Liberal suksess
Vår februarpoet beskriver seg selv som «mann, tidlig 40-åra, humanistisk utdannet, litt tilfeldig i it-bransjen, lykkelig ugift». For skrivingas del har han kalt Diktkammeret «et fullstendig nødvendig sted». Nå som Diktkammeret er truet med nedleggelse, har it-mannen og poeten i ham sammen engasjert seg for å finne en løsning:

— Tanken på at Diktkammeret skal bli borte er veldig rar, og jeg bidrar gjerne til å unngå det. Målt etter mange parametere må kammeret sies å ha vært en enorm suksess — antall etablerte forfatterskap er bare ett. Mye av grunnen til suksessen tror jeg ligger i måten kammeret har vært drevet på: de liberale prinsippene og innsatsen til Torvund, deg og Dagbladet. Så mest mulig av det må ivaretas i kommende løsning.

— Ja, tror du forumet har en framtid i denne floraen av sosiale medier og digitale plattformer som finnes?  

— Jeg har ingen tvil om at Diktkammeret har en framtid. Og skulle det mot formodning ikke lykkes å redde dette, vil det dukke opp et nytt. Det teknologiske er jo forbausende enkelt, det er brukerne som er kompliserte!

Sier han med det vi kun kan tolke som et cowboysmil. Vi gratulerer, med følgende jurykommentar:

Fangar glimtet i augo
Alt tittelen på dette diktet fekk meg til å tenkje på to fine diktsamlingar frå vår del av verda: «Leikkejä kahdelle» av den finske poeten Matti Rossi — «Leikar for to», ville den heitt på norsk, og dikta i den handlar om erotiske parleikar. Og samlinga «Líkasum», eller «Liksom» av Rói Patursson, med sin muntert alvorlege tone. 

Dette diktet til Lydia opnar med ei litt spesiell, men realistisk og konkret skildring av eit menneske som plasserer fleire eksemplar av potteplanta «svigermorstunge» rundt omkring i bustaden. Ein plante som ein kan lesa i stoveplantebøker, kan klare seg på ein slant øl i ny og ne. Så kjem det første «liksomleikande» ordet: jungelmenneske! Me er nok mange som har ei eller anna oppleving frå barndommen, eller seinare, der ein har leika litt jungel blant høge grøne stoveplantar.

Men så vert det introdusert ein annan person: ein med eit kritisk spørsmål, som nok tykkjer det vert litt mange av desse potteplantane. Og så er diktet uventa plutseleg over i det meir eventyrlege, der diktet sitt «eg» vert omskapt til ein kameleon. Ein tenkjer kanskje ikkje over det, men merk at siste delen av det opphavleg greske ordet «kameleon» faktisk er av ordet «leo», og at heile namnet tyder «jordløve». Og så vert glimtet i augo til denne andre personen, dette diktets «du», eit måltid for kameleon-«eg»-et. Det som knyter diktet saman og får det heile til å gå opp i ein underleg, leikande heilskap, er den grøne tunga til svigermor og som òg er kameleonen si tunge, og som «eg»har full kontroll over. Den skyt ut og fangar glimtet i augo. Og me smiler.

For juryen, Helge Torvund

Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja