Månelanding og stjerneskudd

Den rød-grønne regjeringens åpenbare problemer var gjenstand for mange analyser i media ved utgangen av 2007. De tre partiene sliter med å stå samlet om krigsinnsatsen i Afghanistan. Skolepolitikken fikk et skudd for baugen gjennom de nylig offentliggjorte PISA- og PIRLS-undersøkelsene. Finansminister Kristin Halvorsens valgløfte om full barnehagedekning innen utgangen av 2007 ble brutt, og vår nye kunnskapsminister Vegar Solhjell (SV) har bedrevet en underlig partipolitisk forfølgelse av høyrestyrte kommuner i et forsøk på å løpe fra sitt ansvar i saken. Misnøyen med helsevesenet er så utbredt at ansvarlig statsråd Sylvia Brustad (Ap) får bunnkarakter på meningsmålinger.

Ikke minst har regjeringens troverdighet i klimapolitikken vært satt under lupen. Her er det særlig statsminister Jens Stoltenberg som kritiseres for å løpe fra sine løfter etter det såkalte Mongstad-kompromisset for å berge koalisjonsregjeringen høsten 2006. I nyttårstalen like etter uttalte han i sin entusiasme at CO2-renseanlegget ved gasskraftverket på Mongstad skulle bli Norges svar på USAs månelandingsprosjekt i 1960-åra. De siste ukene har han så desperat bortforklart det folk flest oppfattet som et klimapolitisk løfte ved å hevde at rensingen ikke var ment å gjelde testprosjektet, men bare det fullt utbygde anlegget som er planlagt til ferdigstillelse først i 2014. I tillegg kom så avsløringen om at Norges satsing på å utvikle fornybar energi er en brøkdel av det våre naboland investerer.

Noen av disse politiske fadesene er kommentert i Aftenposten 22. desember av Håvard Narum i artikkelen: «Året som sluttet så bratt». Typisk for norsk samfunnsdebatt blir imidlertid problemene med en uetterrettelig forskningspolitikk holdt utenfor slike generelle politiske analyser. I Norge er liksom ikke forskning og høyere utdanning en del av kulturen og heller ikke noe som angår folk flest. Selv statsministeren som i sin nyttårstale vektla nødvendigheten av en kraftig kunnskapshevning i skolen, unnlot å koble et slikt tiltak mot satsing på forskning og høyere utdanning.

Landbasert økonomi går så det suser, mens olje og gass pumpes opp fra havets bunn med voldsom fortjeneste og fortrengte klimaproblemer. Hvem kan da bekymre seg for landets inntjeningsevne i framtida? Hvorfor skal folk plages med at Norge må være en kunnskapsbasert nasjon for å møte de omstillingskravene som uvegerlig vil komme? Og hvorfor er det så nødvendig for politikerne å forstå at en langsiktig oppbygging av etterslektens kunnskapsbase må begynne nå, mens vi har god økonomi til å investere i forskning? Det kan snart være for seint fordi oljeressursene tappes i høyt tempo, med en produksjon som nå er minket til bare 70 prosent av det den var i 2000.

Statsministerens karakteristikk av det planlagte CO2-renseanlegget ved gasskraftverket på Mongstad som en «månelanding» vil hefte ved hans troverdighet inntil prosjektet kanskje lykkes en gang i framtida. Selv ved en forskyvning til 2014 kan det ambisiøse løftet koste han dyrt. Tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) fikk sitt banesår ved å bagatellisere 2006-kuttet i basisbevilgningen til universitetene, noe han kjekt kalte et «hvileskjær». Han ble derfor ofret til fordel for den nye forskningsministeren Tora Aasland (SV). Dessverre har også hun allerede klart å sende ut paradoksale signaler om regjeringens forskningspolitikk.

I et nylig intervju med Bladet Forsking (Nr. 4-2007) sier Aasland at Stortingets (og Soria Moria-erklæringens) mål står fast: Norge skal investere 3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i forskning og høyere utdanning innen 2010. Hun har ingen planer om å gi slipp på dette målet: «Det skal stå der, som en stjerne å strekke seg etter». Men hun innrømmer at det er urealistisk å tro at vi kan nå målet, for nå har vi sakket akterut fra 1,7 prosent til under 1,5 prosent av BNP, mens våre naboland enten er over eller godt på vei mot 3 prosent. Likevel kaller Aasland ministerstillingen sin en «drømmejobb».

Slik dobbeltkommunikasjon svekker tilliten til hennes integritet. Når hun ikke tror at målet kan nås, bør hun justere det og være ærlig på at dette blir å oppfatte som et alvorlig tillitsbrudd. Etterrettelighet og langsiktighet i nasjonens forskningspolitikk betyr like mye som de bevilgede pengene nå det gjelder å tiltrekke seg gode hoder fra inn- og utland for nasjonal og global kunnskapsbygging. Som jeg redegjorde for i min kronikk i Dagbladet 27.11 («Aaslands største oppgave») har Norge en skremmende rekrutteringskrise båe innen naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske forskningsområder.

Hvis ikke Aaslands nye drømmejobb bare skal forbli en drøm, må hun ta et skikkelig grep slik at forskningspolitikken får styringsfart. Det kan den bare få ved å komme ut av dagens bakevje preget av talemåter og krumspring i en ren ørkenvandring. Aasland må klare å overbevise Finansdepartementet ved dets sjef Kristin Halvorsen om at Statens forskingsfond straks bør bygges kraftig opp. Avkastningen må brukes slik Stortinget vedtok i 1999 – vesentlig til langsiktig grunnleggende forskning, uten de politiske føringer som har preget senere års bruk av fondsavkastningen. Da vil norske forskningsmiljøer kunne framstå som attraktive med forutsigbare bevilgninger til penetrerende kvalitetsprosjekter der kreativiteten får vekstmuligheter.

Slik vil Aasland kunne bli husket for sitt «stjerneskudd» på forskningspolitikkens nyttårshimmel, og ikke bare som en drømmer som blir sittende og stirre mot funklende stjerner. Min oppfordring til henne er derfor: Få din partifelle Halvorsen til å flytte fem prosent av oljefondet over til forskningsfondet! Nå står det ikke bare om troverdigheten i norsk forskingspolitikk, men også om SVs framtidige velgeroppslutning som et tidligere kunnskapsorientert parti.

Lytt til fagmiljøene Tora Aasland – du ønsker jo dialog! Og les forskningsminister Jon Lilletuns (KrF) stortingsmelding fra 2000: «Forskning ved et tidsskille». Der blir det synliggjort på en overbevisende måte at skal forskere lykkes, må de ha midler og talent til å delta i et verdensmesterskap – det duger ikke med et kretsmesterskap. For å gjenvinne Regjeringens troverdighet i forskningspolitikken, må det penger på bordet.