Månelys oppvekst

Unni Lindell kan ha sine grunner for å kalle sin siste roman «Måneorkesteret»: Både måne og musikk spiller roller i boken.

Humphrey Bogart, Ingrid Bergman og melodien fra «Casablanca» er en slags - litt utvendig? - signatur:

«Moonlight and love-songs never out of date,
Hearts full of passion, jealousy and hate;
Woman needs man and man must have his mate,
That no one can deny.»
Melodien er her knyttet til jøden og mennesket Elias Roth, en kafémusiker som har et redselsopphold i Auschwitz bak seg. Både han selv og andre tillegger hans forhold til musikk at han mirakuløst overlevde redslene.

Angsten

Mer direkte er boken knyttet til Neil Armstrong og månelandingen i 1969, da hovedpersonen Wilhelm og resten av innbyggerne på tettstedet der han vokser opp, åndeløst fulgte begivenheten på fjernsyn - og fryktet det verste. Skreller man de ytre omstendighetene bort, er det hva leseren sitter igjen med: Enda en nokså sørgelig oppveksthistorie fra Norge i etterkrigstiden. I det vesentlige er det Wilhelm og hans nokså sørgelige omgivelser som er i fortellingens fokus.

Wilhelm har en mor som nødig sover i hus, som har et opphold på en psykiatrisk klinikk bak seg og som forøvrig finner seg dårlig tilrette i samfunnet. Han er omgitt av voksne som er marginale figurer, bortsett fra en elskelig mormor som sliter seg ut i arbeidslivets og kirkens tjeneste, og som forøvrig som best hun kan prøver å holde rudimentene av en familie sammen. På etterskudd går det rimelig bra, selv om angst er en følgesvenn. Det handler naturligvis også om forskjellige former for forelskelse, som sjelden får en lykkelig utgang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forsvinner

Elias Roth, som en kort tid er hyggepianist på stedets hotell, etterlater noen skriftlige opptegnelser om oppholdet i Auschwitz, om musikk, om sin tidligere familie som er blitt borte. Det er i og for seg et gripende dokument - hvis der nå bare ikke hadde vært så mange av dem også i litterær form fra før.

Såvidt leseren kan forstå, i hvert fall kan Wilhelm forstå, har Elias Roth hatt et kortvarig forhold til moren, og Wilhelm tviholder på at han er en frukt av forholdet. I alle fall tviholder han på opptegnelsene og trøster seg med dem. Elias Roth forsvinner sporløst etter et halvårs tid, og blir ikke oppsporet før mot slutten av boken - Unni Lindell har ikke forgjeves skrevet kriminalbøker.

Minneverdig

Forøvrig skriver hun godt, der finnes i boken nok av minneverdige utsagn. Personlig synes jeg ikke at «Måneorkesteret» løper sammen til en helstøpt bok, hvis nå det skal være et nødvendig litterært kriterium. Til det er oppvekstmotivet, som opptar den større delen av boken, for løselig knyttet sammen med måne- og musikkmotivene.

Utsagn som: «Musikk er en byggekunst laget av noe som er like stort som menneskene. Det finnes en storhet i hvert eneste menneske. Musikken bærer sitt eget øre i munnen og består av lys. Den spiser seg inn i mellomrommene mellom fravær og nærhet.» Gir dette innsikt i musikkens merkelige vesen?

Les utdrag fra boka!