IKONISK: Bildet av månen som får romraketten i øyet stammer fra Georges Méliès' «Reisen til månen» fra 1902. Både Méliès og filmen hans har en prominent plass i Martin Scorseses «Hugo Cabret», en av mange nye filmer om film. Foto: Scanpix/AP.
IKONISK: Bildet av månen som får romraketten i øyet stammer fra Georges Méliès' «Reisen til månen» fra 1902. Både Méliès og filmen hans har en prominent plass i Martin Scorseses «Hugo Cabret», en av mange nye filmer om film. Foto: Scanpix/AP.Vis mer

Månemannen og gullfjellet

Hvorfor lages det så mange nye filmer om gamle filmer?

Filmbransjen skuer lengselsfullt bakover i tid. Martin Scorseses «Hugo Cabret», som hadde kinopremiere denne uken, handler om filmens barndom rundt forrige århundreskifte. Oscar-vinneren «The Artist» handler om dens pubertet: Stumfilmtiden. I fjor hentet Spielberg-produserte «Super 8» frem opplevelsen av å være tolv år og forsøke seg som filmskaper med familiens videokamera. Det lages mye film om film.

På 1700-tallet beskrev filosofen David Hume den menneskelige fantasi blant annet som evnen til å restrukturere og kombinere erfaringer og opplevelser. Vi har ikke sett et fjell av gull - men vi har sett gull, vi har sett et fjell, og kan derfor forestille oss et gullfjell uten synderlig besvær. Hume mente at ingenting av det vi forestiller oss, er absolutt umulig. Vi kan forestille oss et fjell av gull, men ikke et fjell uten dal. Det første er en mulighet, det andre ikke.

Filmene som tar publikum tilbake til kunstformens urtid, tar dem med til en epoke preget av feberaktig begeistring over å kunne gjøre disse forestillingene levende. En av hovedpersonene i «Hugo Cabret» er Georges Méliès, en av den tidlige filmhistoriens pionerer, spilt av Ben Kingsley.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Méliès levde på samme tid som Lumière-brødrene, men brukte den ferske filmteknologien annerledes. Tradisjonelt sies Méliès å representere illusjonen der Lumière-brødrene representerte sannheten. De skildret faktiske hendelser. Méliès konstruerte grandiose fantasilandskap: Eventyr under vann og i verdensrommet.

Det siste er utgangspunktet for hans mest berømte film, «Reisen til månen» fra 1902. Der finnes det ikoniske bildet av mannen i månen som får romraketten i øyet. Utsendingene fra jorden slåss med menneskelignende romvesener som går opp i røyk når de tilreisende slår til dem hardt nok med paraplyen. Sanseinntrykk fra virkeligheten settes sammen på en ny måte og skaper en verden som både er lik og ulik publikums. Månemannen er gullfjellet.

Den nylig norgesbesøkende psykologiprofessoren Steven Pinker har skrevet om evnen til innlevelse i «How the Mind Works». Han peker på hvordan behovet for å kjenne på ytterpunkter i tilværelsen leves trygt ut gjennom fiktive personer plassert i realistiske omgivelser. Selv historier som foregår i fantasiland og fremmede galakser, følger en lovmessighet som ligner livet til tilskuerne. Den håndgripelige verden er alltid springbrettet. Men spranget føltes større før.

Nostalgien i «Hugo Cabret» og «The Artist» har å gjøre med at de skildrer en tid som virkelig er forgangen - ikke bare teknologisk. I en tid da andre virkelighetsoppfatninger trenger seg på i alle kanaler, har filmen mistet noe av sin magi. En gang, da den vestlige kinogjengers verden var mindre og mer fattigslig, kunne det være noe enestående, omkalfatrende, ved å oppleve andre tider og steder gjennom filmene.

En av historiens mest populære filmer-om-film, «Cinema Paradiso», fanger dette. Ordet «eskapisme» brukes ofte litt foraktelig. Men å hentes ut av sin egen virkelighet innebærer ofte å bli tatt med inn i en annen, å bli utvidet og inspirert.

Metafilmen er en krevende øvelse. Det er vanskelig å skildre med inderlighet noe som strengt tatt ikke er førstehånds følelser, ikke møter eller erfaringer, men mediet opplevelsene skildres gjennom. Sammenlignet med mye av filmkunsten den hyller, har «Hugo» en ganske slapp historie. På andre måter lykkes den godt.

«Hugo Cabret» og «The Artist» får godt frem uskylden i omgangen med den prøvende, primitive filmteknologien. Det er noe nesten rørende over at de enorme anstrengelsene bak «Reisen til månen» er så synlige. Sammenlignet med dagens sømløse spesialeffekter er Méliès? månelandskap åpenbart kulisser. Prosessen bak skinner gjennom i selve kunstverket.

Det var ikke lett å bringe gullfjellet sitt ut i verden i 1902. Men troen på at det måtte gjøres, var ukuelig.