Maner til opprør

Bjørneboe har levert en essaysamling med massiv samfunnskritikk og apokalyptiske profetier om klodens undergang.

Årets essaysamling fra Sven Kærup Bjørneboe er basert på tekster fra sju tidligere essaybøker. Essayene, 32 i alt, er redigerte og oppdaterte, og spenner over et rikt tematisk register, med fellesnevner i anmodningen om et nytt samfunnsengasjement og -opprør. Tonen er gjennomgående antiautoritær.

Maktmennesker får krass omtale, og særlig psykologstanden.

Videre får sports- og underholdningsindustrien passet sitt påskrevet. Andre skyteskiver er partipolitikere, kultursnobber og - selveste Ibsen. Sistnevntes ettermæle har ikke vondt av å nyanseres. Hos Bjørneboe er Ibsen en moralist som sopet inn heder og ære på offentlige - men tilgjorte? - selvoppgjør.

Råtten verden

Bjørneboes verden er et råttent sted. Så råttent er det blitt, at det er nummeret før undergang. I flere apokalyptiske essayer stiller forfatteren opp sitt forslag til løsninger på den økologiske krisen, kulturkrisen og det han ser som en religiøs krise. Svaret er et nytt opprør i kunstens, tenkningens og religionens navn, på bekostning av blant annet vitenskap og materialisme. Dersom åndslivet får større innpass, kan livsanskuelse og verdensbilde endres i så sterk grad at det kanskje er håp for menneskene. «Den nye virkeligheten», vår tid, er mer metafysisk orientert.

Vitenskapene og materialismen har spilt fallitt, de favner ikke alle spørsmål og lengsler lenger. Dette forklarer vår tids oppblomstring av nyreligiøsitet, ifølge Bjørneboe.

Kvasivitenskap

Forfatteren etterlyser flere injurier rettet mot polemikken hans. Han har hittil bare fått to, begge fra psykologstanden, og dersom noen skulle finne fram øksa, måtte det nok være denne yrkesgruppa.

Bjørneboe anser psykologien som monsteret av vår tid, og kaller den kvasivitenskapelig. Psykologien har tatt patent på ethvert fenomen som har med følelse, åndsliv og samfunn å gjøre. Han tar hardt i, og det er sikkert et og annet å innvende mot generaliseringene hans. Det er likevel nok av klare og konsekvente synspunkter her til at enkelte vil føle behov for å forsvare seg. Og slik vil vi ha det!

Samlet kan all polemikken virke noe anmassende. Samme poeng gjentas gjennom flere tekster, og, ja, vi forstår at forfatteren er indignert.

Videre er enkelte ytringer vel illusjonspregede. Likevel, essaysamlingen bør leses. Den rister i sosialdemokratiske kjaker, og bør vekke enhver opp fra den bekvemmelige dvalen. Den maner og provoserer til livsviktig debatt.