Månestein

Kari Bremnes lirer aldri av seg en sang, hun synger og leverer fortellinger og små historier der hvert ord betyr noe. Det gjør henne til en av de beste tekstforfatterne vi har i Norge i dag.

Hun blir ingen dårligere artist av at hun også besitter en fenomenal formidlingsevne og autoritet. Bremnes gjør ikke skam på sitt allerede gode rykte på sin sjuende soloplate på ti år. Jeg innbiller meg at Bremnes jobber enda mer med det tekstlige enn det musikalske, for låtmaterialet er ikke fullt så variert som jeg kunne ønske. Men sammen med de fem musikerne i bandet, Børge Petersen-Øverleir, Bjørn Kjellemyr, Bjørn Jenssen, Finn Sletten og Bengt Egil Hanssen, har hun slått seg ned i et spennende lydlandskap er en dose overstyrte gitarer, tunge bassganger, utstrakt bruk av perkusjon og små pianosonater pirrer oppmerksomheten. Bremnes har fått et slags stempel som en melankolsk, alvorlig, seriøs og kanskje til og med dyster artist. Ikke her. Plukker du Bremnes' egen Månestein finner du humor, selvironi og små spark til svenske syngedamer og innholdsløse, utenlandske sangtekster. Og poesi. Mye poesi. Dessuten - og selvfølgelig - en vakker kjærlighetserklæring til den nordlige landsdelen; «Æ blir gjerne med dæ dit/men æ må nordover igjen/når dagan får pariserblåe stetta (...) Æ skal følge dæ tel lyset/bare æ får lov å dra/når en landsdel rope/med sin mørke stemme. Og - Kari Bremnes' månestein tåler godt lagring.