Månesyk virkelighet

Mandelstam endelig på norsk. En dikter som tar poesien på ordet og tingene på kornet.

Akmeismen er en av de mange kunstneriske ismer som så dagens lys ved begynnelsen av det forrige århundret. Vi er etter hvert blitt fortrolige med dadaisme, futurisme, surrealisme og imagisme. Mer eller mindre tilfeldig har disse ismene funnet sine dyrkere blant norske diktere og billedkunstnere.

Men akmeismen, som er en litterær isme, er det ingen norske diktere som - meg bekjent - har forholdt seg til. Det måtte i så fall være dikteren, slavisten og gjendikteren Jo Eggen. Han utgir nå et skjønnsomt utvalg dikt av de russiske akmeistene Osip Mandelstam, Nikolaj Gumiljov og Anna Akhmatova.

Lite på norsk

Akmeismen er et russisk litterært fenomen. Vi er ikke så snare til å fange opp signalene derfra. Det har ikke vært ingenting, men sørgelig lite av Mandelstam på norsk. De to andre har så vidt funnet veien til diktantologier og tidsskrift. (Som for eksempel Poesi Magasin, nr. 2 1983, akmeistnummeret.)

Det er derfor et fortjenstfullt arbeid Jo Eggen har utført med denne antologien «Eg kviskrar det i svart kladd».

I et lengre forord gjør han rede for de tre dikternes liv og verk - med hovedvekt på Mandelstam (1891- 1938). Han regnes som akmeismens far og retningens betydeligste dikter. Han var bråmoden debutant («Stein» 1917) og en sjelden språkbegavelse.

Det virkelige

Det var ikke uvanlig, fram til revolusjonen, at russiske intellektuelle orienterte seg vestover. De lærte fransk fra barnsbein av. De utdannet seg ved universiteter i Frankrike og Tyskland. De hentet impulser fra vestlig kunst. Surrealisme og futurisme fikk solid feste i Russland. Om ikke akmeismen var en importert isme, så hadde den vestlig diktning som sin forutsetning.

Akmeismen oppstår som en reaksjon på symbolismen, det vil si: på en metafysisk avart av symbolismen, hvor ting og ord framstår som symboler. Tingene peker utover seg selv, ordene taper sin stofflighet. Å bevege seg fra tingene til tingenes idé var å bevege seg fra det virkelige til det virkeligere. Ordet gjenspeilet ideen. Det var månesyke diktere som bekjente seg til den metafysiske symbolisme.

Denne reaksjonen skulle Mandelstam tidlig gi et teoretisk fundament. Det skjedde med essayet «Akmeismens morgen». Han tok tingene for hva de er. «Alt som er til, er likt seg selv.» Og han tok ordet for hva det er, ordet som sådant, i kraft av seg selv. Når Hamlet blir spurt om hva han leser, er hans svar: «ord, ord, ord!» Det er et svar i akmeistisk ånd. «En rose er en rose er en rose» er et akmeistutsagn. Og hva med Jan Erik Volds strunt? «Har du sagt A/ har du sagt A.» Her Mandelstam: «A=A: for et herlig akmeistisk tema.»

Tradisjonsbundne

Et tredje trekk ved akmeismen var det Mandelstam kalte: en lengsel etter verdenskulturen. Akmeistene var tradisjonsbundne. De var seg bevisste gjelden til det allerede skapte. De orienterte seg bakover mot kulturens høydepunkter. («Akme» er gresk og betyr høyde, topp.) Det de skrev, sprang ut av de allerede skrevne ord. Ikke ett ord skrives for første gang:

Det eg seier, seier ikkje eg,

men noe gravd opp av jorda,

som liknar korn av forsteina kveite, -

Trivialiteter

Akmeistenes trang til virkelighet, til ting, resulterte i et håndfast og saklig uttrykk. De fant tilsvar for tanker og følelser i det konkrete. Det prosaiske lå for dem. Mandelstam anbefaler «and med appelsinsaus som eit høveleg emne for poesi». Vorta på Cæsars nese var et annet. Frisøren Frangois et tredje. Tennis et fjerde. Den kunne være en oppramsing av konkreter, en fordypelse i trivialiteter. Som her fra en hutrende 1. januarvandring gjennom Moskvas gater:

I trange smug, i stærkasser, under takskjegg

nær dykk, samlar eg meg, kor som er,

ein vanlig passasjer i fiskeskinnsfrakken,

og prøver kneppe att holrommet eg ber.

Det glimtar i ei gate, i et anna,

som eplet knirkar frosen sledelyd,

det er inga råd når knapphola er vrange,

og heile tida glepp for meg på nytt.

Et ikke-navn

Mandelstam levde i en politisk ulvetid. Han var revolusjonær på sin måte og «brakte revolusjonen gaver den ikke hadde bruk for». Det gikk fullstendig galt etter hvert. Og da den sosialistiske realismen ble offisiell litteratur, var det over og ut med akmeistene. De gikk under jorda. Mandelstam ga seg til kjenne med et drepende anti-Stalin-dikt. Det ble ikke publisert, men det kom det hemmelige politi for øre. I sine gjenværende leveår gikk han inn og ut av fengsler. Uten boligtillatelse i frihet. Hans siste bolig var en fangeleir i Vladivostok.

Mandelstam var et ikke-navn i Sovjetunionen fram til 1975. Hans interesser og manuskripter ble tatt vare på av enke og venner og etter hvert deponert ved et amerikansk universitet. Jo Eggen betegner professorenes gjendiktninger som klønete. Det kan en ikke si om Ivan Malinovskis gjendiktning til dansk i 1985. Det kan en heller ikke si om Jo Eggens gjendiktning. Han har skapt nynorske dikt av Mandelstams dikt. Jeg er innmari glad for boka - selv om jeg savner diktet om frisøren.