TVANGSADOPTERT: For to uker siden møtte en norsk mor i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, Frankrike, der en tvangsadoposjon av hennes, den gang, tre uker gamle sønn skulle avgjøres. Foto: Reuters / NTB Scanpix
TVANGSADOPTERT: For to uker siden møtte en norsk mor i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, Frankrike, der en tvangsadoposjon av hennes, den gang, tre uker gamle sønn skulle avgjøres. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barnevern

Mange av oss er faktisk ganske dumme og slemme når vi får makt

Når morens barnevernssak blir gitt ny behandling i Strasbourg, skyldes det nok en ulmende følelse av urettferdighet, vilkårlighet og myndighetsmisbruk.

Meninger

Onsdag 17. oktober, Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). Storkammersalen er fullsatt. Ei klokke ringer og de 17 dommerne kommer inn.

Moren, som fikk sitt første barn tvangsadoptert, reiser seg verdig foran dommerne som skal avgjøre om Norge brøt Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Med seg har hun en fransk advokat og bilder av seg og barna. Noen meter bortenfor står Fredrik Sejersted, regjeringsadvokaten. Han har ingen klient med seg, men et kobbel av godt utseende unge rådgivere. Alle med trygg oppvekst og gode karakterer.

De vil aldri komme til å dele morens erfaring; at barnevernet kom og rev hennes tre uker gamle sønn ut av armene hennes.

Barnevernet mente at hun ikke ga gutten grunnleggende omsorg. Seinere har moren giftet seg og fått to barn til. Ingen har noe å utsette på omsorgen for disse barna.

Sånn sett starter Norge i motbakke, for utviklingen gir en sterk indikasjon på at det var galt å ta sønnen fra moren, og man blir da sittende med en opplevelse av at tvangsadopsjonen er feil. For det synes ikke riktig å bryte de gjenværende faktiske og rettslige båndene mellom en åpenbart kompetent mor og hennes sønn.

Norge ble frifunnet i første runde i EMD, med fire mot tre stemmer. Tungen på vektskålen var den norske dommeren, Erik Møse. Han er nå tilbake i Høyesterett, som han har hatt permisjon fra.

Morens sak er én av ni – 9! – norske barnevernssaker som for tiden behandles i EMD. Det er i seg selv ekstremt, spesielt for en såkalt menneskerettighetsnasjon. Ingen land har opplevd noe liknende.

Enda mer ekstremt er det at Høyesterett bare har behandlet én av sakene. Møse og hans kolleger har abdisert og gjort EMD til den reelle ankedomstol i barnevernssaker. Utover at det er et svik mot de barn og foreldre det gjelder, er det illojalt mot Den europeiske menneskerettskonvensjon, som forutsetter at spørsmål om brudd på konvensjonen behandles nasjonalt. Vi snakker om et rettslig sammenbrudd.

Når saken blir gitt ny behandling i EMD skyldes det nok en ulmende følelse av urettferdighet, vilkårlighet og myndighetsmisbruk. Men det skyldes også at saken er et veivalg for EMD selv.

EMD har slått klart fast at barns beste er å være hos sine foreldre med mindre foreldrene er klart ute av stand til å ta seg av dem. Omsorgsovertakelser er midlertidige og målet er alltid tilbakeføring. Tvangsadopsjon kan bare skje i helt ekstraordinære tilfelle.

I Norge har vi derimot det som kalles et barnesentrert perspektiv, som legger mindre vekt på de biologiske bånd mellom foreldre og barn, slik at inngrepsterskelen er lav om man mener at det er «til barnets beste». I de seinere år har EMD i økende grad adoptert dette perspektivet.

Mindretallet i første runde i saken har gjort det klart at om frifinnelsen av Norge blir stående, vil det ikke lenger være sammenheng mellom liv og lære i EMD, slik at folk blir lurt til å tro at de har et vern de ikke har. Da vil EMD ha kommet dit Norge lenge har vært.

Politikerne, psykologene og juristene har oversett at noen skal avgjøre hva som til enhver tid er til barnets beste i tusenvis av konkrete saker. I Norge er det barnevernet, spredt utover landets mange kommuner og bemannet av lavtlønnede kvinner med en billig utdannelse.

Det finnes godt barnevern og svært kompetente barnevernsansatte. Men erfaringen er at plasseringer av barn utenfor hjemmet så altfor ofte framstår som vilkårlige myndighetsinngrep, bygget på et forhastet førsteinntrykk. Saksbehandlerne opptrer ofte konfliktorientert, så det til tider kan karakteriseres som forfølgelse og systematisk mobbing.

Dette er langt fra politikernes forestillinger om at det foretas nyanserte og komplekse vurderinger. Barnevernsansatte er vanlige folk, og mange av oss er faktisk ganske dumme og slemme når vi får makt til å bestemme hva som til enhver tid er best.

Morens sak er en typisk norsk barnevernssak. Hun ba selv barnevernet om hjelp. Med det nyfødte barnet ble hun plassert på et familiesenter. I strid med jordmorens vurderinger, anbefalte senteret akuttplassering av hennes sønn. De mente blant annet at moren ikke møtte sønnens følelsesmessige behov.

Åtti prosent av omsorgsovertakelser starter med akuttvedtak og over halvparten begrunnes med mangler ved den følelsesmessige omsorg. Slike mangler er det stort sett bare et presteskap av psykologer og barnevernsansatte som kan se. Som en kjent sakkyndig sa til lagmannsretten: «man må bruke lupe for å se det». Dommerne er satt på sidelinjen.

Da det viste seg at moren var godt i stand til å ta seg av barn, ble hennes krav om tilbakeføring avvist med at sønnen har «særlige behov» som bare ekstra kompetente fosterforeldrene kan dekke. Det ble aldri redegjort for guttens spesielle behov. Også dette er typisk.

Regjeringsadvokatens prosedyre reflekterte myndighetsklimaet i barnevernssaker. Han anklaget moren for ikke å ha etablert tilknytning til gutten gjennom samværene. Med fire korte samvær i året med barnevernsfolk og fostermor hengende over seg, er det selvsagt ikke mulig å etablere noe som helst. Dette argumentet framsto som grusomt og uredelig, men er dessverre typisk.

Videre poengterte Sejersted at plassering i barnets familie ikke var mulig fordi far er ukjent. Han valgte altså å klandre henne for at hun var alenemor. Et gufs fra femtitallet. Er det slik regjeringen ønsker å bli presentert i Europa?

Norske myndigheters barnesentrerte perspektiv er i virkeligheten en revolusjonær ideologi. I den gode hensikts navn («barnets beste») gis en dårlig utrustet forvaltning nærmest uinnskrenket makt. Den siste sperren var EMDs klare rettslige utgangspunkt om at det er til barnas beste å være hos sine foreldre eller i det minste opprettholde bånd til dem.

Det er dette Norge angriper i denne saken. Og det er derfor den er så viktig. Uten sperrer for myndighetenes inngrep i livene våre står bare den nakne og vilkårlige makt tilbake. Moren gjør en viktig og modig jobb for oss alle.