Onsdag 17. oktober, Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). Storkammersalen er fullsatt. Ei klokke ringer og de 17 dommerne kommer inn.

Moren, som fikk sitt første barn tvangsadoptert, reiser seg verdig foran dommerne som skal avgjøre om Norge brøt Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Med seg har hun en fransk advokat og bilder av seg og barna. Noen meter bortenfor står Fredrik Sejersted, regjeringsadvokaten. Han har ingen klient med seg, men et kobbel av godt utseende unge rådgivere. Alle med trygg oppvekst og gode karakterer.

De vil aldri komme til å dele morens erfaring; at barnevernet kom og rev hennes tre uker gamle sønn ut av armene hennes.

Barnevernet mente at hun ikke ga gutten grunnleggende omsorg. Seinere har moren giftet seg og fått to barn til. Ingen har noe å utsette på omsorgen for disse barna.

Sånn sett starter Norge i motbakke, for utviklingen gir en sterk indikasjon på at det var galt å ta sønnen fra moren, og man blir da sittende med en opplevelse av at tvangsadopsjonen er feil. For det synes ikke riktig å bryte de gjenværende faktiske og rettslige båndene mellom en åpenbart kompetent mor og hennes sønn.