LEK ELLER ARBEID: Margreth Olin og Solveig Melkeraaen gir ulike svar på hva norske barn burde oppleve mer av, i dokumentarene "Barndom" og "Tungeskjærerne". Tegning: Finn Graff. 
LEK ELLER ARBEID: Margreth Olin og Solveig Melkeraaen gir ulike svar på hva norske barn burde oppleve mer av, i dokumentarene "Barndom" og "Tungeskjærerne". Tegning: Finn Graff. Vis mer

Dokumentar om barneoppdragelse

Mange barn blir senere takknemlige for litt tvang

Bør barn få leke mer, eller gis mer ansvar og flere voksne oppgaver? 

Kommentar

To dokumentarer om barndom i Norge går nå på norske kinoer. Begge viser oppfinnsomme barn i fascinerende samspill med hverandre, begge sjarmerer såpass at det politiske budskapet ikke oppleves som spesielt hardt. Det smugles inn og merkes mest som bismak, som hostesaften i sjokolademelken. Men de er, interessant nok, svært forskjellige. Margreth Olins «Barndom», som skildrer den fabulerende leken mellom seksåringene i en Steiner-barnehage på Nesodden, er et forsvarsskrift for barns rett til fri lek. Olin har selv sagt rett ut at «Barndom» er en protestfilm og godt kan betraktes som «barnas høringssvar», som korrigering til politikere som vil teste og målstyre.

Det er en ganske annerledes barndomserfaring som beskrives i Solveig Melkeraaens «Tungeskjærerne», der filmskaperens ni år gamle niese Ylva reiser fra Oslo og nordover, til morens hjemsted Myre i Vesterålen, og lærer å skjære torsketunger mot betaling. Slik tar hun del i en lang tradisjon, der man uten videre går ut fra at barn er i stand til å takle både store, skarpe kniver og økonomisk ansvar. Først blir Ylva taust forskrekket over det støyende fiskeanlegget, hun får ikke til oppgavene, mistrives og tar til tårene. Tanten kommer til og trøster — og leier barnet så bort til arbeidet igjen for å gå gjennom teknikken, én gang til. Å gi seg er åpenbart ikke noe alternativ. Ganske snart får Ylva godt nok grep om tungeskjæringen til å lære opp andre, og til sist har hun tjent nok til å kjøpe seg kanin.

Melkeraaen har sagt at det handler om å gi barna «ansvar og muligheten til å mestre noe». En naturlig forlengelse av denne tanken er at den som ikke lar barna få ansvar og utfordringer, fratar dem noe de burde få oppleve. Dette skiller seg tydelig fra det eneste direkte utsagnet fra Olin i «Barndom», der det hevdes at barns jobb er å leke.

I utgangspunktet er det også lett å være enig i Olins perspektiv for den som ser de fantasifulle barna utforske seg selv og den lille verden de ferdes i. Engstelsen for at barna skal falle av når de entrer skolesystemet, har ført til en retorikk der lek først og fremst snakkes varmt om når det også har et læringselement. Når også leken på barnehagenivå skal ha definerte, pedagogiske mål, begrenser det barnas muligheter for å prøve ut seg selv og sine egne ønsker og ideer.

Samtidig er det ikke uproblematisk når Olin beskriver filmen som barnas høringssvar. Slik påtar hun seg en rolle som talsperson for noen som ennå ikke har blitt voksne til å ha politiske meninger. Det kan ingen gjøre sånn helt uten videre. Hva «barn ønsker» er dessuten på ingen måte entydig. Det er heller ikke slik at det ikke forandrer seg. På en regnvåt ettermiddag vil en tiåring ganske sikkert heller bli i sofaen enn å dra på fotballtrening; etter skoletid vil en annen sannsynligvis heller spille på telefonen enn å øve på piano. Likevel er det mange som i voksen alder bebreider foreldrene sine for at de lot dem slutte på trening eller med musikkundervisning, og slik sørget for at de ikke fikk utviklet ferdigheter de kunne hatt stor glede av å ha. Noe av det et barn kan være aller mest glad for femten år senere, er litt godt timet tvang.

Selv om de to tilsynelatende representerer motsatte syn på hva det er godt for barn å gjøre, er ikke Olin og Melkeraaen nødvendigvis diametrale motparter. Begge støtter opp om barns rett til å være på egenhånd og ta avgjørelser selv, og ikke ha voksne konstant hengende over skulderen. For foreldre som visstnok martres stadig mer fordi de ikke kan være der for barna døgnet rundt, må det være direkte helsebringende å se barn som forvalter tiden sammen med andre barn på så gode måter som hovedpersonene i de to filmene gjør. Dette er barn som ikke trenger overvåkning for å passe på seg selv.

Men også friheten er noe som det må legges til rette for. De voksne som har tanker og følelser og meninger om barneoppdragelse nutildags, ser den gjerne opp mot sin egen barndom, et mytisk den-gang-da, da unger løp rundt på skrubbsårflekkede eventyr i en evig solskinnsdag. Men mye av aktivitetsnivået i voksengenerasjonens oppvekst kom av at det ikke var så mange tilbud og alternativer, ikke så mye underholdning tilgjengelig femten centimeter unna. Barna som tar seg gjennom verden i dokumentarene til Olin og Melkeraaen, er gitt sysler og oppgaver som holder fingrene deres unna ipaden. De utvikler seg i nye retninger delvis fordi den mest bedagelige og behagelige fritidsaktiviteten holdes unna dem. Hvor kaldt ordet «målstyring» enn høres ut: Både leken og arbeidet i filmene er styrte, bare med et annet mål.