Ensom sorg: Ett av tre hundre svangerskap i Norge ender med dødfødsel. Selv om mange familier rammes, er dette usynlige dødsfall og en ensom sorg for mange kvinner og menn. Illustrasjonsfoto: Scanpix
Ensom sorg: Ett av tre hundre svangerskap i Norge ender med dødfødsel. Selv om mange familier rammes, er dette usynlige dødsfall og en ensom sorg for mange kvinner og menn. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Mange dødfødsler kan unngås

Norge er på tredjeplass med å forebygge dødfødsler. Men fortsatt kan mange liv reddes.

Hvert år rammes 200 kvinner og deres familier av dødfødsel etter 22 ukers graviditet. Ett av tre hundre svangerskap i Norge ender slik. Selv om mange familier rammes, er dette usynlige dødsfall og en ensom sorg for mange kvinner (og menn). Det er få andre som rakk å bli kjent med babyen. Ett av tre slike dødsfall knyttes til forebyggbare forhold hos den gravide, i svangerskapsomsorgen eller i fødselshjelpen. Dette betyr at vi kan bli bedre, hvis vi vil.

I dag lanserer det svært anerkjente tidsskriftet The Lancet en artikkelserie om hvorfor usynligheten ved dødfødsler i verden må opphøre, hvorfor vi må slutte å tie om dødfødslene og hvordan dødsfødsler kan og bør forebygges. Etter et felles initiativ fra International Stillbirth Alliance og Verdens helseorganisasjon har eksperter fra 50 sentrale helseorganisasjoner i 18 land konkludert omkring tiltak for å redusere dødfødsler i verden innen 2020. Dette er gitt som et opprop til FN, regjeringer, organisasjoner og medisinske miljø.

Norge rangeres i Lancet-serien på en delt tredjeplass innen forebygging av dødfødsler. Bare Finland og Singapore er bedre. Dette skal norsk svangerskapsomsorg og fødselshjelp ta til seg som motivasjon. Det nytter. Men de påpeker også at så lenge rike land som Norge fortsatt har betydelige sosiale ulikheter gir dette utslag i økt dødelighet. Faktorer som overvekt og fedme blant fødende kan forebygges. Så lenge ett av tre dødsfall ved uavhengig evaluering blir knyttet til forebyggbare forhold hos den gravide, i svangerskapsomsorg eller ved fødselshjelp, betyr dette at også vi i Norge kan bli bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ligger ingen nødvendighet i at en av tre hundre babyer i Norge skal dø. Babyer dør ikke på grunn av skjebne eller ved mystiske omstendigheter. Når de utredes, finner man at de fleste dør etter morkakesvikt mens resten dør av infeksjoner, navlestrengskomplikasjoner eller misdannelser. Mange kan derfor forebygges.

De viktigste oppfordringene fra Lancet-serien for Norge kan oppsummeres slik: Utred årsaker og hendelser for alle dødsfall i et tverrfaglig ekspertpanel og søk systematisk etter forbedringsmuligheter. Ved at forbedringer i svangerskapsomsorgen gjennomføres og jevnlig kontrolleres kan forebyggbare dødsfall reduseres. Særlig vektlegges utjevning av sosiale og geografiske ulikheter.

For Landsforeningen uventet barnedød (LUB) likner utfordringene med dødfødsler på mange måter utfordringene vi sto overfor for et par tiår siden med krybbedød og andre uventede dødsfall hos spedbarn. Mange ble ikke grundig og uavhengig undersøkt, og tvil om årsak og om noe kunne forhindret dødsfallet førte ikke bare til manglende kunnskap, forebygging, åpenhet og rettssikkerhet, men hang også over mange foreldre som stigmatisering og unødig skyldfølelse.

Som foreldreorganisasjon var LUB pådriver for grundige uavhengige undersøkelser av dødsårsakene og en iherdig søken etter forebyggingstiltak. Resultatene er gode. Flere tusen dødsfall har blitt forebygget. I 1989 døde over 150 barn i krybbedød, i dag er tilsvarende tall 15.

At en baby dør er et stort tap enten den dør før, under eller etter fødsel, men krav om uavhengige undersøkelser finnes kun for de som dør etter fødsel. For alle ulykker, uventede eller plutselige dødsfall, eller der det er spørsmål om uheldig eller utilstrekkelig helsehjelp, er det meldeplikt og uavhengige undersøkelser. Nylig ble det også innført tilbud om dødsstedsundersøkelse (egen undersøkelse av stedet der barnet døde) ved all uventet sped- og småbarnsdød. Dødfødsler er også ulykker og uventede dødsfall, og åpenbart uønskede hendelser for helsetjenestene.

Det viktigste aspektet ved undersøkelsene etter dødfødsler er ikke etterforskning, men systematisk læring. I Norge har vi siden 1980-tallet hatt såkalte perinatalkomiteer, tverrfaglige grupper som evaluerer behandling, observasjon og tiltak ved hvert enkelt dødsfall for å prøve å finne forbedringsområder. Disse komiteene har vært initiert av Helsetilsynet, men etter omorganisering til regionale helseforetak, ble ansvaret for organisering og utarbeidelse av mandat tillagt de regionale helseforetakene.

Dette har resultert i at arbeidet drives svært ulikt i ulike deler av landet, og det er i dag bare et fåtall komiteer som driver systematisk gjennomgang av dødsfall. Dette kan bidra til at vi i Norge i dag har geografiske ulike forebyggingstiltak, ulike dødelighetsrater, ulike rutiner for undersøkelser og ulike andeler som får gjort obduksjon.

Forebygging av dødfødsler krever en betydelig vilje til å granske oss selv. Helsedirektoratet fastslår i rapporten «Et trygt fødetilbud. Kvalitetskrav i fødselsomsorgen (2010)» at fagfeltet trenger perinatalkomiteene som et redskap i kvalitetsarbeidet. LUB støtter dette forslaget. I tillegg må arbeidet systematiseres og samkjøres på nasjonalt nivå.

Et nasjonalt sakkyndig organ bør bistå landets fødeinstitusjoner med en samlet og uavhengig vurdering av dødfødsler og gi råd om forbedringer, slik det gjøres eksempelvis i Storbritannias Centre for Maternal and Child Enquiries.

Fire kvinner føder sin døde baby denne uka. Like mange dør i trafikken. Norges nullvisjon for trafikkulykker har som målsetting å redusere dødsfall med en tredjedel innen 2020. Vil vi også legge det nødvendige i å forebygge en tredjedel av dødfødslene innen 2020? For det er mulig.