LEI MOBBING: 14 år gamle Villemo Hatland var lei all mobbingen, og skrev i helga et innlegg på Facebook. Nå har hun fått massiv støtte hos folk i alle aldre. Foto: Privat
LEI MOBBING: 14 år gamle Villemo Hatland var lei all mobbingen, og skrev i helga et innlegg på Facebook. Nå har hun fått massiv støtte hos folk i alle aldre. Foto: PrivatVis mer

- Mange ganger drømmer jeg om å være lillesøsteren min, med mange venner, og populær, og likt av alle

Villemo Hatland (14) tar et oppgjør med mobbing. Her er hele innlegget hennes.

Meninger

Hei alle sammen!

Først vil jeg fortelle at dette er det skumleste jeg har gjort, da jeg egentlig ikke er så glad i å poste alt mulig rart på facebook og andre steder, men noen ganger må man bare si ifra, og sammen med familien ble vi enig at det var greit, og at jeg selv skulle skrive noen ord, i håp om å hjelpe andre, og for å si til alle mobbere der ute; nok er faktisk nok!

Noen mener de har en egen rett til å snakke stygt om andre og til andre. Selv har jeg vært så uheldig å oppleve mobbing og utestenging på flere skoler, dessverre, og jeg tror ikke det er noe verre noen steder enn andre. Det jeg tror er at noen ganger kunne det vært stoppet lenge før, men ingen tør, venner og medelever tør ikke, og voksne vil helst ikke vite om det. Jeg har heldigvis foreldre som støtter meg, og som gjør det de kan for å hjelpe, men noen ganger er det vanskelig å fortelle dem om nye episoder, når de igjen har vært på møte, og alle lærerne på skolen sier at de ordner og fikser, og alt er bra igjen. For jeg må likevel tilbake på skolen og face de samme folka, og de samme tingene, derfor er det mange ganger jeg holder alt inni meg, og prøver å gjøre det beste ut av det, helt til det skjer noe som sårer noe så innmari at jeg velger å stikke av, istedenfor å gå inn i klassen. Det er kanskje ikke så lurt, men det er ikke lett når man ikke føler seg forstått eller hørt av noen. Og tårene mine har jeg ikke lyst å vise til noen, for da får de ihvertfall noe å snakke om, og mobbe meg for. Jeg får anmerkning for fravær, men de som mobber, hva får de? Ingenting...

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er vanskelig å være innflytter til et nytt sted, men fordi man er innflytter eller ny, betyr ikke at man er et dårlig menneske. At jeg ikke går med de samme klærne som alle andre, betyr heller ikke at jeg er mindre verd. Vi flyttet tilbake hit vi bor nå, fordi vi lengtet til huset vårt, og trodde at det skulle bli bedre enn slik jeg hadde hatt det på de siste skolene. Det ble det ikke. Jeg har en venn, som jeg av og til er med, og det er det. Jeg er luft i andres øyne, og stygge blikk er helt vanlig, og det er selvfølgelig ingen fra min egen klasse som kommenterer eller trykker liker på mine ting. Jeg trykker liker på masse som kanskje ikke er akkurat det jeg elsker, men fordi jeg har lyst til å være en venn.

På skolen er det ingen som snakker til meg, og selv etter mange møter med skolen og på skolen, blir det ikke bedre, og skolen mener at jeg ikke må ta alt så tungt, og at det var ikke sånn ment eller slik ment, det var jo bare en spøk, eller den andre personen var visst litt irritert den dagen. Jeg er ikke stygg med noen fordi om jeg er lei meg eller irritert, så hvorfor er det så vanskelig for andre å bare være hyggelig? Jeg forstår det bare ikke. Hvorfor skal noen kalle meg fattig og stygg, og fortelle meg at hele klassen min mener at jeg er dass, at jeg er en "loner" som bare driver med hundene mine og hestevideoene mine. Tenk om mennesker hadde like stort hjerte som hunder, da hadde verden vært mye bedre. Dyrene er ihvertfall snill og god, og de kjenner om andre mennesker er gode også.

På bilder blir alle jenter i klassen tagget unntatt meg, og jeg blir klippet bort i bilder. Ikke har jeg lyst å hoppe i havet med tanke på den nye utfordringen som går på face, men det trenger jeg ikke bekymre meg om for ingen tagger meg eller utfordrer meg til noe sånt uansett. På skoleballet var det ingen som synes kjolen min var fin, men alle ga komplimenter til venninnen min som fortjente hver eneste èn, men hvorfor er jeg bare luft, hva galt har jeg gjort noen...

Mamma og pappa går i møter etter møter, men hjelper det, nei! De voksne på skolen mener jeg er så følsom, men hvordan ville de likt å gå på jobben, og at de de jobbet med behandlet de på samme måte, og sa og gjorde det de gjør med meg. På bursdagen min var det seks stykker som kom, og heldigvis for det, men jeg feiret med venninnen min og jeg vet ikke om noen hadde kommet hvis jeg hadde invitert alene. 18 som ikke kunne komme. Det skjer jo selvfølgelig for andre, men det gjør det ikke hyggeligere av den grunn. Jeg blir heller aldri invitert på noe, og eller spurt om å være med noen steder.

Men nå er det nok, jeg er lei av å gråte om kvelden når ingen hører, og jeg er lei av at alt bare blir avfeid på skolen med at det er jeg som må snakke med noen eller forandre meg, eller slutte å ta meg nær av ting. Ingen snakker sånn til lillesøsteren min, og mange ganger drømmer jeg om å være henne, med mange venner, og populær, og likt av alle. Jeg har verdens kuleste lillesøter og verden kuleste storebror, men jeg kan dessverre ikke gå i klasse med de.

Derfor, til deg som har opplevd mobbing, erting, utestengelse, hva det måtte være; jeg er din venn! Jeg forstår deg, og jeg føler med deg, og jeg vet hvor vanskelig du har det. Men jeg tror på at vi må si STOPP! Jeg trodde at alt ble bedre hvis jeg ikke sa noe, men det gjør det jo ikke, det bare fortsetter. Og det nytter ikke å late som alt er ok heller for din mor og far, det er de som kan hjelpe deg, så si det! Min mamma sier at vi skal kjempe mot urett og at vi skal hjelpe de som er svake, og jeg gjør det, men når ingen vil hjelpe meg (bortsett fra familie), så forstod jeg at jeg må tørre å si nei selv.

Nei, dere får ikke behandle meg sånn, og ja jeg stopper det idag! Mobberne får ikke vinne over meg, for jeg har ikke gjort noe galt, og jeg skal ikke forandre meg eller følelsene mine for at det skal passe mobberne eller skolen. De som mobber skal lære seg å behandle andre mennesker med respekt og høflighet. Jeg sier ikke at de skal bli min bestevenn, elller at noen må like meg, men de trenger ikke være uhøflige for det om. Det går an å smile, og si hei, her sykler klassevenninnene forbi meg en halvmeter unna hagen min uten å engang se på meg.

Så til deg som mobber, stenger noen ute, sender blikk, meldinger på insta, face, sms, kik eller snap, tenk deg om, det er mennesker med følelser og tanker akkurat slik som deg, som mottar dem, og hva godt gjør det deg å trykke andre ned? Noen av dere vil kanskje si at jeg bare vil ha oppmerksomhet, eller synes på meg selv, men det er ikke mer synd på meg enn andre som opplever vonde ting, men NOK ER NOK.

Jeg ber bare om oppmerksomhet denne ene gangen, så du kan forstå hvordan det er å være helt alene, uten venner og uten en ungdomstid da alt egentlig skal være kult og morsomt. Hva ville du gjort hvis det var din søster, din bror, din venn, din mor eller din far, som opplevde at andre mobbet og sa stygge ting til dem, ville du synes det var okey, ville du hjulpet til? Ville du vært stolt da, følt deg kul og tøff, og se de bli lei seg? Å mobbe andre er tegn på svakhet og usikkerhet, og hvis motgang gjør sterk, er jeg langt sterkere enn dere alle, for jeg smiler til dere til tross for alt dere gjør mot meg; alt dere sier, all hviskingen, og alle blikkene.

For hvert eneste dumme ord, dere skriver, eller sier, så blir jeg sterkere, og enda mer sikker på at det er dere som trenger hjelp, og ikke jeg. Gi noen et smil istedenfor, se hvilken forskjell det gjør. Det er lik farge på blodet som renner i mine årer som dine, og hudfarge, dialekt, antall likes eller merkeklær er ikke avgjørende for din verdi som menneske. Tenk deg om neste gang du føler du har lyst å trykke noen ned, kan hende du drar deg selv ned samtidig, og hvor langt er du villig til å synke? Det er ikke hvordan man faller som betyr noe, men om du reiser deg igjen. Jeg reiser meg og sier på vegne av alle som blir mobbet i Norge og verden, til mobberne; STOPP - VÆR EN VENN - det er mye kulere og enda tøffere!

Hilsen Villemo H.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook