Mange linjer i kort livsløp

Halvdan Egedius (1877- 1899) som Nasjonalgalleriet minner med utstilling fra i går, lyste som et stjerneskudd mot den skumringsromantiske kunsthimmelen før forrige sekelskifte. Hans stemningsmettete maleri og stiliserte saga-strek skrev seinere signaturen inn som et sentralt kunsthistorisk navn, og den tragiske livsskjebnen gjorde ham til en av kulturhistoriens unge døde.

  • I likhet med den fem år yngre Pablo Picasso tegnet Egedius på et tidlig tidspunkt med en sjelden myndighet, og var allerede som niåring moden for profesjonell undervisning fra Knud Bergslien. Han fikk også hurtig grep om oljefargene, og fulgte snart eldre kolleger på deres sommerlige malerferder til Telemark og Vågå - der bildene av det tradisjonsforankrete Bygde-Norge ble stemt etter den kontinentale symbolismens signaler. Møtet og det intime vennskapet med maleren og teledølen Torleiv Stadskleiv åpnet ynglingens syn og sinn for en eksotisk kultur, hvor ekstasen kom til utfoldelse under dansen og det middelalderske nattefrieriet fortsatt gikk sin gang.
  • Egedius skal ha prøvd i den sistnevnte skikken med lite hell som 15-åring, men hadde større lykke året etter da han debuterte på Høstutstillingen med lørdagsfrieriets erotiske undertoner dirrende gjennom et Erik Werenskiold-påvirket maleri. To år seinere var melankolien - og igjen med Stadskleiv som modell - et like tidstypisk tema i hovedverket «Drømmeren». Motivet med den mørkhårete og svartkledde i grublende positur foran en sotsvidd peis - og med blikket mot et lysskinn på golvet - har mange og lange kunsthistoriske aner, som strekker seg fra Dürer og Michelangelo til Rodin og - ikke minst: Munchs kjente nattebilde fra St. Cloud som henger i etasjen over.
  • Det fins også flere grunner til å ta en ekstra runde i Nasjonalgalleriet i forbindelse med Egedius-utstilingen, som i sitt beskjedne omfang spenner over en skala fra meteorologisk dramatikk til skrekkens romantikk. To trapper opp fins bildene av Bjarne Ness, tatt av tæring i nesten like ung alder som Egedius bukket under for galopperende kreft eller strålesopp. Denne duoen håndterte sine symbolske hester med samme sikre pensel, og grep begge til musikeren som malerisk metafor for sine lengsler - med kontraster i koloristisk klang, men like finstemt toneleie.