Mange stemmer

Pål Gerhard Olsens nye roman byr på dramatikk, romantikk og familietragedie på et slektstreff på Vestlandet.

BOK: «Pinse» kan beskrives som en noe merkverdig blanding av «Syndere i sommersol» og den danske filmen «Festen».

Her blir et slektstreff på Vestlandet åsted for et mylder av kjærlighetsforbindelser og avsløringer av skjulte og mørke familiehemmeligheter.

Fra alle kanter av landet, og fra sine ulike tilværelser, møtes de forskjellige medlemmene i Almedal-slekten ved utgangspunktet; den ærverdige eiendommen på Vestlandet hvor deres mystiske stamfar en gang i tida slo seg opp.

Fasade

Dette er en høyst broket forsamling folk, kanskje med det til felles at de alle har gjort iherdige forsøk på å bygge opp en holdbar fasade. Fasadene står imidlertid for fall disse tre hendelsesrike pinsedagene, hvor fortidige hendelser blir aktualisert og livene til samtlige festdeltakere omveltet.

Romanen er bygd opp som en flerstemt fortelling hvor perspektivet veksler mellom femten av deltakerne på slektstreffet.

Olsen lever seg inn i og gir stemme til hver og en av disse karakterene og deres historie på en imponerende og troverdig måte. Denne nærheten til karakterene framstår som romanens absolutte høydepunkt, og det er således særlig romanens begynnelse, hvor vi introduseres for de forskjellige personene, som gleder denne leseren mest.

Personene har alle fått sitt egenartede språk og univers, alt fra den underlige jentungen med overnaturlige evner til karrierekvinnen fra Oslos beste vestkant, tv-predikanten og countrysangerinnen (han har til og med skrevet sangene hennes!). Men etter hvert får man en ørliten følelse av at romanen også er et slags eksperiment: hvor mange forskjellige stemmer kan man få til og hvor flerstemt kan romanen bli?

For det er ikke bare fortellerperspektivene som er mange. Beretningen utvikler seg etter hvert også til et sammensurium av sjangrer: krim, romantikk, tragedie, komedie, slektsepos og spøkelseshistorie.

«Godt gjort,» får man innimellom lyst til å si om denne romanen, men da skjønner man også med en gang at noe mangler. For den litterære kvaliteten ligger jo ikke i mengden av innlevelse, arbeid, stemmer og sjangrer. Og denne romanen virker etter en god åpning litt vel kvantitativt orientert.

Overdose

Det er litt som om Olsen har åpnet fortellersekken sin på vidt gap i denne romanen og øser fritt og noe ukritisk av den. Forfatteren lar alt slippe til og skyr verken klisjeene eller patosen. Det er tidvis underholdende, og en stund lar man seg rive litt med av historiens besynderlige krumspring.

Men etter hvert får leseren overdose. Det blir snakkesalig, kronglete og langtekkelig.

Man blir utslitt av alle fortellerne som stadig skal slippe til med sine perspektiv, og fortellingen tar en rekke enkle, rare og litt patetiske vendinger. Dessuten serveres vi altfor mange og omstendelige analyser av hva som foregår og hvorfor. «Pinse» bekrefter at Olsen er en forfatter med et stort spekter, følsomhet, vidd og fortellerteknisk dyktighet. Men litterært ville «Pinse» tjent på et atskillig strengere forfattergrep og et smalere fokus.