Mange tenker som Kvelvane

LITTERATURKÅRINGEN: Jeg vet ikke hvilken liste jeg misliker mest: Listen over lesernes 25 beste romaner (og novellesamlinger) de siste 25 åra, eller den «profesjonelle» og jurykårede listen? At folket stemmer frem Christensens Beatles som sin favoritt, er vel egentlig bare søtt. Men så kommer den «profesjonelle» juryen med sin latterlige liste.«Roman 1987» (som mange enes om er Solstads største verk) fikk ikke en gang plass på listen, og er altså langt dårligere enn «Gymnaslærer Pedersen». Jeg lurer på om ikke jurymedlemmene nylig leste sistnevnte bok i forbindelse med filmen. Så gjenleste man en kort nittitallsbok med fin tittel og sa: «Ok vi går for de to» - skjønt alle vet at «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» er meget bedre enn boken om Rukla.

KJARTAN FLØGSTADS «Kron og mynt» er ikke forfatterens beste, men kanskje den beste utgitt etter 1980? Hva med Kjærstads «Forføreren»? Her går det igjen skikkelig galt. At «Forføreren» er Kjærstads beste bok, det er en dansk myte (og dansker har neppe lest hans beste bøker, som «Rand», som... ja, det er jo ikke så veldig mange av dem, men de fleste er faktisk hakket bedre enn «Forføreren»). At Jon Fosses «Morgon og kveld» kommer inn på listen, langt foran Hans Herbjørnsruds «Blinddøra», er også temmelig utrolig, all den tid «Morgon og kveld» er en av Fosses tregere prosaverk, og som ikke en gang tåler sammenligning med Fosses egne åttitallsromaner, især «Flaskesamlaren», «Raud, svart» og jeg kunne også nevnt «Naustet». Min personlige liste ville sett ganske annerledes ut enn juryens. Og min liste ville vært feilaktig, akkurat slik juryens er det. En slik liste er ikke bare latterlig, den er også ubrukelig fordi den er ugyldig, ja, rett og slett falsk. Den har ikke rot i noen annen virkelighet enn den pseudoprofesjonelle viktigperatmosfæren de utdannede jurymedlemmene har svøpet seg inn i på bakrommet. Denne fabelaktig idiotiske trenden med å lage seriøse lister over hva som er best, nest best og nest nest best og nest nest nest best innen kunstfag, får det til å grøsse. At det lesende publikum godtar denne konkurranseholdningen og forholder seg til listen som om den kan lære dem noe, det er utrolig.

BOKDEBUTANT 2004-profilen og råckenrållpersonligheten Ole Idar Kvelvane er en av dem som har funnet kåringen svært interessant. Og med sitt «debattinnlegg» her i Dagbladet sist onsdag benytter han Dagbladets lister som bevismateriale for noen ynkelige konklusjoner om «at menn er betre forfattarar enn kvinner» og at «menn skriver bedre bøker enn kvinner». At romanen skal være maskulin, som han skriver, er også temmelig overraskende. Var det ikke herr Shelly som skrev diktene, og Mary som skrev romanene («Frankenstein» etc.)?At ingen kvinnelige forfattere lar seg fornærme er ikke så underlig. Kvelvane skvetter vann på gåsa, for det faktum at god litteratur ikke er kjønnsbestemt, det tror jeg Litteratur-Norges litterater har tatt innover seg anno 2006. Vigdis Hjort sier det kanskje best når hun avviser utspillet for å være verdig en debatt, og karakteriserer artikkelens innhold for å være «en ung gutts tanker».Jeg er dog dessverre redd for at Kvelvanes kjønnssyn er mer gjengs der ute enn mange skulle tro. Den verdensanskuelse han legger for dagen er alvorlig og viktig på den måten at den representerer hvordan mange hvite, norske menn betrakter det kvinnelige, eller forskjellen på kvinner og menn. Hvor dumt det enn virker, lever disse mytene i beste velgående.

FOR AT DET finnes en distinksjon mellom «sex» og «gender», er faktisk ikke allment kjent; og der Gyldendals Kari Marstein ber Kvelvane om å lese Beauvoir, burde hun kanskje heller talt i klartekst og minnet oss på at «forskjellen på to angitte menn eller to angitte kvinner kan være større enn forskjellen på en gitt mann og en gitt kvinne». At kvinner ikke er kvinner, og menn er ikke menn, er tydeligvis svært vanskelig å forstå for folk flest. Og Kvelvane er folk flest . Det er det som er bittelitt skummelt.