FRIHET OG ANSVAR: Forfatter Jette Kaarsbøl er opptatt av den moderne familien. Foto: Linda Næsfeldt
FRIHET OG ANSVAR: Forfatter Jette Kaarsbøl er opptatt av den moderne familien. Foto: Linda NæsfeldtVis mer

Mange vil ha store forventninger til Jette Kaarsbøls nye roman

Flatt og pjattete, mener Dagbladets anmelder.

||| BOK: Du skal ikke begjære din nestes hus, hustru, tjener, tjenestekvinne, okse, esel eller noe annet som hører din neste til.

Slik lyder kortversjonen av Moselovens niende og tiende bud. Og det er det som ligger til grunn for både tittel og tema i danske Jette Kaarsbøls «Din nestes hus».

BrakdebutKaarsbøl brakdebuterte med bestselgeren «Den lukkede bog» (2003). Først i fjor klarte hun å skrive en bok nummer to, som nå er oversatt til norsk. Her har hun beveget seg fra kvinneskjebnen på attenhundretallet i «Det lukkede rom» og fram til vår tid. Med en mannlig jeg-stemme; Laus.

Laus Lindborg er vellykket københavnerarkitekt og amoralsk ungkar med mange brutte forhold bak seg. Da hans udugelige far dør, havner Laus i den lille byen St. Randing, for å begrave ham. Laus blir kjent med den tidsriktig joggende, vennlige og irriterende korrekte presten Stig. Laus tar inn på det lokale vertshus, og blir husvenn hos presten. Ikke på grunn av kjedelige Stig, men fordi han begjærer Stigs liv; hans trygge hjem, hans lille datter. Men først og fremst Stigs tyve år yngre hustru Alma.

«Yrende liv»Ingen er gode eller onde i denne boka, som er ment som en påminnelse — eller beskrivelse — av vår tids mangel på moral eller ideal. Den er rik på tidsriktige portretter og miljøer.

Her er jålete arkitekter i et mondent København, fester, fyll, utroskap. Og en liten landsby med sitt obligatoriske søttitallsvertshus og sitt «yrende liv». Beskrivelsene er mer gjenkjennelige enn spenstige. Karakterene mer utstyrt med rekvisitter enn karakter.  

Kaarsbøl er proff. Hun vet hvordan hun skal bygge opp en såkalt god, gammeldags roman. Hun fortolker og beskriver. Men hun er en slett psykolog.  Og hun har gjort et dårlig valg når hun har valgt jeg-perspektivet. Hennes fortolkningsiver smitter over på hovedpersonen.

Mange vil ha store forventninger til Jette Kaarsbøls nye roman

Uten temperaturLaus kan si ting som; «Det tafatte blikket mitt gled over rattet». Men det går jo ikke an å se om ens eget blikk er tafatt, det er en fortolkning utenifra. Innvendingen kan virke som flisespikkeri — men det gjør noe grunnleggende med fortellervinklingen og dermed ved boka. Det temperaturløse ved Laus som person, smitter over på boka og gjør den pjattete og temperaturløs. Og Laus selv utflytende og lite overbevisende.   

Kaarsbøl er likevel for god til å skrive dårlig, og i siste halvdel får boka driv. Det betente begjæret, samvittighetsløse Laus og yndige Alma i prestens ekteseng, Laus som smetter inn i farsrollen overfor prestens lille datter. Det er godt, men ikke godt nok til å redde romanen. Som nok likevel kommer til å flyte på Kaarsbøls eventyrlige debutsuksess.

Temperaturløst, stivt og overflatisk om betent begjær.