OLE BRUMM: Regjeringen vil verken prioritere eller ta fatt på smertefulle reformer. Her finansminister Siv Jensen (Frp).
OLE BRUMM: Regjeringen vil verken prioritere eller ta fatt på smertefulle reformer. Her finansminister Siv Jensen (Frp).Vis mer

Mangel på mot

Regjeringen sier den skal bidra til omstilling. Lite tyder på at de har motet eller evnen til å få det til.

Kommentar

«Vår økonomi og vår næringsstruktur må omstilles. Fallet i prisene på olje og gass har gjort at omstillingen kommer raskere enn ventet ... vi er på vei mot en ny normal for norsk økonomi.»

Analysen i Revidert nasjonalbudsjett, som finansminister Siv Jensen la fram på onsdag, var klar. Det er likevel lite som tyder på at regjeringen evner eller ønsker å ta de nødvendige grepene for å få til denne omstillingen. Den uvettige oljepengebruken kan til og med være med på å hindre den.

Selv om partier som SV og Miljøpartiet De Grønne lenge har advart mot å la økonomien domineres av petroleumssektoren, har de store og «ansvarlige» partiene vært for fristet til å hente opp olje alle steder vi kan finne den. Velgerne er lettere å blidgjøre hvis du har mer penger å bruke.

Når Norge først var blitt fullstendig oljeavhengig, var det ikke overraskende at økonomien fikk alvorlige abstinenser når oljeprisen mer enn halverte seg på et år. Nå starter avrusingen.

Den er allerede godt i gang. Det meste skjer av markedsaktører som ser etter nye muligheter til å tjene penger, godt hjulpet av at sentralbanken har redusert styringsrenta, for å stimulere til forbruk og investeringer.

Flaks har vi også hatt. Den norske kronen har fulgt oljeprisen nedover og utslettet ti år med høy lønnsvekst. Det har vært den viktigste driveren for omstillingen av norsk økonomi. Mens petroleumssektoren sliter, forteller eksportbedrifter i andre sektorer om gode tider.

De som tar byrden er som alltid folk flest. Et moderat lønnsoppgjør og dyrere importvarer som følge av svak kronekurs, gjør at kjøpekraften går ned.

Det er forståelig at regjeringen i en slik situasjon ønsker å tråkke på gassen og bruker ekstra penger. Brukt riktig kan ekstra oljepenger dempe nedturen og smøre omstillingen. Vi har imidlertid ingen garantier for at ikke oljepengebruken bidrar til det motsatte ved å styrke kronekursen og låse inn arbeidskraft i ulønnsomme prosjekter og offentlig sektor.

Hadde det bare vært litt ekstra oljepenger for å motvirke arbeidsledigheten hadde det nok gått greit. Problemet er at det kommer på toppen av tidligere utskeielser. Sannheten er at Jensen knuste sparegrisen før oljeprisfallet dro norsk økonomi inn i en nedtur.

Det er heller ikke mye i budsjettet eller i regjeringens politikk mer overordna, som viser at de har en spesielt god plan for hvordan omstillingen skal skje. Skattereformen ble litt flikking på systemet, framfor at en benyttet muligheten til å ta tak i de svært dyre og skadelige boligsubsidiene.

En evnet heller ikke å kvitte seg med fradragene, som uthuler skattesystemet og har uheldige virkninger. Og ingen tror at finansministeren fra Frp vil følge opp grønn skattekommisjon med å skattlegge forurensende aktiviteter i tilstrekkelig grad. Der ryker trolig den viktigste muligheten regjeringen har til å bidra til en grønn omstilling.

Også andre problemer skyver regjeringen foran seg. De siste tjue åra har vi snakket om behovet for å stramme inn på livreima her til lands.

Handlingsregelen, som Jens Stoltenberg fikk på plass i 2001, var, sett med statsvitenskapelige briller, en imponerende konstruksjon. Denne har sørget for at politikerne ikke har levd mer over evne enn de har gjort.

Men nå er oljefondet for stort og handlingsregelen dermed for slapp. Thøgersen-utvalget anbefalte derfor at den ble strammet inn. Den sittende regjeringen vil imidlertid gjøre alt de kan for å unngå slankekur. De har derfor utsatt behandlingen av den til Perspektivmeldingen skal komme neste vår. Behagelig nok.

Et annet imponerende statsmannsgrep fra Stoltenberg var pensjonsreformen av 2011, som gjør forpliktelsene mer bærekraftig. Forsker Axel West Pedersen har kalt innføringen for et «statsvitenskapelig mirakel», siden den ble innført på demokratisk vis i gode tider.

Pensjonsreformen er imidlertid ikke gjennomført i offentlig sektor, og er verken tilstrekkelig rettferdig eller finansielt bærekraftig. Dette burde være en av regjeringens prioriterte prosjekter. Men også her spøker det for om de rekker å få på plass nødvendige endringer. En utredning er på plass, men lite er gjort for å følge den opp.

Eldrebølgen legger også press på helsebudsjettet. Vi må derfor krysse fingra for at helseminister Bent Høie overgår seg selv og tør å legge fram en offensiv oppfølging av det gode prioriteringsutvalget, som utformet nye prinsipper for prioritering i helsetjenesten.

Vi må tørre å prioritere strengere. En implikasjon vil være å innføre mer bruk av egenbetaling på lavt prioriterte tjenester, slik utvalgsleder Ole Frithjof Norheim foreslår i en kronikk i sist utgave av Dagens Medisin. Det krever imidlertid mot. Jeg tviler på at regjeringen har det som skal til.