Marte Gerhardsen er ny utdanningsdirektør:

Mangelen på skoleerfaring kan være en fordel, men er nok heller en ulempe

Marte Gerhardsen går inn i en etat som er herjet av borgerkrig.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Se for deg at alle menneskene kunne leve livet sitt i fred! John Lennons ord var kanskje en smule overoptimistiske i utgangspunktet, og, om de skulle vært brukt om Utdanningsetaten i Oslo, nesten komiske. Et snaut halvt år etter at den omstridte Astrid Søgnen ble tvunget ut av direktørstolen har den blitt fylt igjen, av en som også har rukket å bli kontroversiell. Marte Gerhardsen går til jobben uten erfaring fra utdanningssektoren, men med tettskrevet partibok og med en rekke lederjobber som har vært profilerte, men sommerfuglaktig kortvarige.

Nå roper kritikere på høyresiden om at det er en ren politisk utnevnelse av byråd Inga Marte Thorkildsen (SV), for å sikre en samarbeidspartner som ikke står ideologisk langt fra seg selv.

Det er som sådan ikke uvanlig at politiske ledere ansetter allierte som kan bidra til å holde noenlunde samme kurs etter at de selv går av. En viss partisanargumentasjon kan også anes på den andre siden, ettersom lederfilosofer til høyre for sentrum ofte har hatt betydelig sans for tanken om at en begavet leder kan lede tilnærmet hva som helst. Det mest interessante spørsmålet er likevel hva det vil si at Gerhardsen ikke har førstehåndskjennskap til feltet. Det mest nærliggende er å tenke at det er en ulempe. Skolen er et felt der alle har meninger om hvordan den skal drives og få har innsikter i hva som faktisk er de vanskelige avveiningene. Det er et område som kaller på de aller største og mest uforpliktende ordene i offentligheten — det er snakk om barna våre, om trygghet, om omsorg, om kunnskaper, om grunnlaget for voksenlivet — og som er intenst komplekst og mangfoldig for de som tilhører frontlinjene og skal ivareta en uensartet elevmasse full av forskjellige drømmer, potensial, behov og utfordringer. Det vil være krevende for en som ikke har kunnet observere de faktiske bevegelsene i Oslo-skolen over tid å sette sjøbein i en jobb som den Gerhardsen nettopp har fått, og å kunne tilby kunnskapsbaserte innspill til de vidløftige planene som politikere av forskjellig farge vil ha for skolen.

Det er mulig å se for seg at det å komme utenfra kan være en fordel, hvis det gjør at den nye lederen kan forholde seg til de nye medarbeiderne sine med åpenhet og pragmatisme. En outsider har færre forpliktelser og forventninger på seg enn en ringrev. Det er heller ikke gitt at Gitt at det har vært noe nær full borgerkrig i Utdanningsetaten er det mulig å se for seg at evnen til å forhandle, berolige og legge retoriske plaster på åpne sår har veid tungt i ansettelsesprosessen.

Oslo-skolen er full av rektorer som i mange år er blitt kurset i en type ledelse som var i tråd med den forrige direktørens ideologi, og en ny sjef kommer til å trenge alle skrutrekkerne i verktøykassen for å få dem med på en kursendring. Men det er også mulig se for seg at et manglende erfaringsfundament kan dytte direktøren i en for ideologisk eller for teknokratisk retning. Hun vil ha mindre å stå mot med når presset kommer.

Gerhardsen selv har vært omhyggelig vag. Ingen skolepolitiker eller skolebyråkrat ville sagt seg uenig i at «det er vanskelig å se for seg noe viktigere enn å gi barna og de unge et godt utgangspunkt» og «Vi må sørge for at alle elever har gode og trygge læringsvilkår». Man aner likevel en brodd mot det forrige regimet når Gerhardsen uttaler seg varmt om stor takhøyde for ytringer og om troen på såkalt tillitsbasert ledelse. Dette går inn i kampene der mange Oslo-lærere var på sitt mest uenige med Astrid Søgnen: Dårlige ytringsvilkår og iherdig målstyring som gjorde rammene rundt arbeidsdagen deres trangere.

I mange av de opphetede debattene om skolen, i Oslo og nasjonalt, dreier det seg om planer som settes entusiastisk ut i livet uten at slagsidene tas tilstrekkelig alvorlig. Det handler om en bruk av kartleggingsprøver der skolene kan tjene på å gjøre det godt, noe som naturligvis skaper et incentiv for å øve til prøvene og manipulere resultatene. Det handler om at en forståelig bekymring for at skolebarn ikke lærer seg å lese og skrive godt nok, omsettes i et testregime der fag og perspektiver som ikke lar seg teste på samme måte blir skadelidende.

Felles for disse debattene er at det lanseres løsninger som baserer seg på at skolen er et enklere felt enn hva den er, og som skaper problemer som kunne vært unngått med en mer nyansert tilnærming. Politisk styring, enten den kommer fra høyre eller venstre, må ha øret mot bakken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.