DEBATT

Mangelfull bevissthet om likestilling i norske kulturinstitusjoner

Ledere har et særlig ansvar i å sørge for at andelen kvinner på scene, film og tv gjenspeiler virkeligheten.

MANGELFULL BEVISSTHET: Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier, skriver skuespiller Espen Klouman Høiner. Bildet er fra forestillingen "Dager Under" av Arne Lygre, på Trøndelag teater hvor Klouman Høiner spilte rollen som "Kvinnen". Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
MANGELFULL BEVISSTHET: Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier, skriver skuespiller Espen Klouman Høiner. Bildet er fra forestillingen "Dager Under" av Arne Lygre, på Trøndelag teater hvor Klouman Høiner spilte rollen som "Kvinnen". Foto: Signe Fuglesteg Luksengard Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

De første årene på Teaterhøgskolen hadde jeg et vedvarende problem. Under arbeidet med den klassiske dramatikken og med den psykologisk-realistiske tilnærmingen til rollene jeg skulle spille, var det en tilbakemelding som gjentok seg: «Espen, du må være mere mann!»

I mine ører en ganske pussig og rimelig generell tilbakemelding. Mere mann? Var jeg ikke mann nok? Etter hvert innså jeg, til min store fortvilelse, at «mannen» som Teaterhøgskolen var ute etter, var en stereotypisk kjønnsklisjé. Der jeg var myk, skulle jeg være hard. Der jeg var tvilende, skulle jeg være besluttsom. Dominant, ikke føyelig. Maskulin og aktiv, Ikke feminin og passiv. Ikke bare mann, men mannemann.

Teaterhøgskolens insistering på en stereotypisk mannsrolle gjorde heldigvis sitt til at jeg, etter hvert som jeg ble tryggere på meg selv og mine egne kvaliteter som skuespiller, ga mer faen. Heldigvis forsto jeg, med noen hjelpsomme ord på veien fra uventet hold (min teorilærer), at min oppgave som skuespiller først og fremst var å komme med bud på hva et mennesket kan være, ikke å vise fram en foreldet forestilling om mannen.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.