MANGELFULL BEVISSTHET: Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier, skriver skuespiller Espen Klouman Høiner. Bildet er fra forestillingen "Dager Under" av Arne Lygre, på Trøndelag teater hvor Klouman Høiner spilte rollen som "Kvinnen". Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
MANGELFULL BEVISSTHET: Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier, skriver skuespiller Espen Klouman Høiner. Bildet er fra forestillingen "Dager Under" av Arne Lygre, på Trøndelag teater hvor Klouman Høiner spilte rollen som "Kvinnen". Foto: Signe Fuglesteg LuksengardVis mer

Mangelfull bevissthet om likestilling i norske kulturinstitusjoner

Ledere har et særlig ansvar i å sørge for at andelen kvinner på scene, film og tv gjenspeiler virkeligheten.

Meninger

De første årene på Teaterhøgskolen hadde jeg et vedvarende problem. Under arbeidet med den klassiske dramatikken og med den psykologisk-realistiske tilnærmingen til rollene jeg skulle spille, var det en tilbakemelding som gjentok seg: «Espen, du må være mere mann!»

I mine ører en ganske pussig og rimelig generell tilbakemelding. Mere mann? Var jeg ikke mann nok? Etter hvert innså jeg, til min store fortvilelse, at «mannen» som Teaterhøgskolen var ute etter, var en stereotypisk kjønnsklisjé. Der jeg var myk, skulle jeg være hard. Der jeg var tvilende, skulle jeg være besluttsom. Dominant, ikke føyelig. Maskulin og aktiv, Ikke feminin og passiv. Ikke bare mann, men mannemann.

Teaterhøgskolens insistering på en stereotypisk mannsrolle gjorde heldigvis sitt til at jeg, etter hvert som jeg ble tryggere på meg selv og mine egne kvaliteter som skuespiller, ga mer faen. Heldigvis forsto jeg, med noen hjelpsomme ord på veien fra uventet hold (min teorilærer), at min oppgave som skuespiller først og fremst var å komme med bud på hva et mennesket kan være, ikke å vise fram en foreldet forestilling om mannen.

Likevel, å måtte forholde seg til og utfordre Teaterhøgskolens (og dramatikkens) anakronistiske syn på mannen, kunne til tider føles frustrerende. Heldigvis kunne jeg trøste meg med at klisjékravet bare gjorde seg gjeldende på scenen, ikke ute i det virkelige livet, der mannsrollen var en størrelse jeg selv sto fritt til å definere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da var situasjonen en annen for mine kvinnelige klassekamerater.

Der jeg fikk beskjed om å forsterke de maskuline, «mannlige» egenskapene, var det de feminine egenskaper man så etter hos kvinnene. Feminine egenskaper, i betydningen mest mulig «kvinne», etter rådende kjønnsklisjéer. Forførerisk, sexy, emosjonell og svak. Mann og kvinne, satt opp mot hverandre som to motsetninger som på hver sin side bekreftet et stereotypisk kjønnsbilde. For mine kvinnelige klassekamerater var disse tilbakemeldingene enda vanskeligere å akseptere. Dette var ikke bare den klassiske dramatikken og psykologisk-realistiske skuespillertradisjonens krav. Dette var holdninger de fremdeles støtte på utenfor teatrets vegger. «Å være mer kvinnelig» ville si det samme som å stå inne for og videreføre problematiske strukturer i samfunnet, det samme som å gå god for det begrensende kvinnesynet de fortsatt kunne møte der ute, i det virkelige livet.

Der jeg, i det stille, prøvde å finne ut av mannsrollen i teatret på egenhånd, var mine kvinnelige klassekamerater mer høyrøstede. De diskuterte kontinuerlig konvensjonene med lærere, pedagoger og regissører, satte spørsmålstegn ved rollelistene vi ble servert og protesterte mot den skjeve kjønnsfordelingen av de store rollene.

Når jeg tenker tilbake på årene ved Teaterhøgskolen, er det pinlig å erkjenne hvor lite jeg egentlig engasjerte meg i deres sak. Jeg støttet dem, men forholdt meg mer eller mindre passiv. Jeg hadde nok med mitt. Jeg forsto ikke at saken var av en større betydning, at det var en kamp mot gamle, innarbeidede forestillinger om hvordan samfunnet fortsatt ser på kvinnen.

Det må presiseres at det ikke var noen reaksjonær agenda som lå bak tilbakemeldingene fra Teaterhøgskolens ledelse, men heller en slags misforstått ærbødighet for den skrevne teksten spesielt, og en, beklageligvis - manglende bevissthet om hvilke signaler man sendte ut, generelt.

Heldigvis har skolens holdning til gestaltning av kjønn forandret seg etter årenes løp, det er nå en større bevissthet og vilje til å snakke om og å vise flere sider av hva kjønn kan være på scenen. Men denne forandringen kom ikke av seg selv. Den er et resultat av at, i hovedsak, de kvinnelige skuespillerstudentene så seg nødt til å kritisere skolens manglende evne til å reflektere over måten den repeterte og kopierte gjeldende kjønnsnormer.

Eksempelet Teaterhøgskolen er ikke unikt. Dette er noe kvinnelige skuespillere møter i arbeidslivet også. Det er et strukturelt problem. Kulturinstitusjonene viser en forbløffende mangelfull bevissthet og evne til å ta ansvar for at kjønnsbildet nyanseres og den kvinnelige representasjonen økes. Det viser den pågående debatten om kvinneroller i norske tv-serier. Da dramasjef i NRK, Ivar Køhn, fikk se tallene som viste at bare 2 av 15 serier som er produsert de siste fem årene hadde en klar kvinnelig hovedkarakter - ble han overrasket. Akkurat det er overraskende. All den tid han var direktør for utviklings- og produksjonsavdelingen i Norsk filminstitutt fram til 2013, og nå sitter i sjefsstolen i NRK Drama.

At disse tallene kommer så overraskende på mannen som initierer og bestiller produksjonene som går gjennom Norsk filminstitutts støttesystem, og som da til slutt blir sendt på på statskanalen er ikke bare problematisk - det er uansvarlig. Og selv om dramasjefen passer på å legge til at NRK Drama har produsert egne serier med kvinnelige hovedkarakterer (Himmelblå, Hjem og Schmokk) uten støtte fra Norsk filminstitutt, er det et sørgelig forsvar. For hva er det disse kvinnerollene egentlig representer? Jo, kjønnsstereotypier. Disse seriene forteller historier om kvinner som definerer sin identitet ut ifra hvem de er i relasjoner til sine kjærester, ektefeller og barn.

Det er et samfunnsansvar å likestille kjønnene og ikke ta utgangspunkt i konstruerte kjønnsbilder. Ledere i norske kulturinstitusjoner har et særlig ansvar i å sørge for at andelen kvinner på scene, film og tv gjenspeiler virkeligheten, og at vi som publikum blir presentert for kvinneroller som er nyanserte og komplekse i kraft av å være mennesker - ikke kjønn.