Adopsjonstallene er på vei ned og trenden er ikke særnorsk. Antall internasjonale adopsjoner til Norge er nesten halvert på noen få år. Dette bekymrer meg. Jeg mener at adopsjon er til stor nytte og glede for barna som får gode foreldre i Norge og for familiene som får disse herlige barna.
Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på hele den norske adopsjonslovgivningen. Fredag 26. oktober sendte den også ut et forslag til noen viktige endringer av den loven som allerede finnes. Kort oppsummert vil barneministeren senke alderen for forhåndsgodkjenning til 42 år, gjøre om på byråkratiet rundt adopsjon og la samboende par likestilles med gifte par i adopsjonssaker. All ros til barneministeren for å komme med forslag men foreløpig er det litt for lite og altfor seint.
Nylig sendte NRK en interessant utgave av helseprogrammet «Puls» om «Adopsjonens nye ansikt». Programmet så på det faktum at flere av barna som nå adopteres til Norge og andre europeiske land har på forhånd kjente helseutfordringer. Mange av barna er også eldre enn tidligere og flere søskengrupper får ny familie i Norge. Dette samsvarer godt med realiteten i de fleste av verdens opprinnelsesland for adopsjon. Mange av barna som bor på barnehjem, og som er frigitt for internasjonal adopsjon er mellom tre og åtte år.
For meg som kommende adoptivfar og engasjert i adopsjonsspørsmål, var dette gammelt nytt men det er viktig at tematikken blir offentlig. Samtidig ble jeg ble ganske forundret over at programmet ikke tok opp en annen viktig side av temaet. For vel er norske myndigheter åpne for denne typen adopsjoner, men per i dag gjør de lite for at de kan foregå på en smidig måte. Dette til tross for at et regjeringsoppnevnte Adopsjonsutvalg leverte en rapport (NOU 2009:21) som gjennomgikk hele adopsjonsordningen for over tre år siden. Rapporten hadde en rekke konkrete forslag til hvordan adopsjonsprosessen kan bli bedre, men lite av dette er nå foreslått av regjeringen.
Norske familier som ønsker å gjennomføre en adopsjon av større barn, eller barn med spesielle omsorgsbehov har ingen lett vei å gå. Jeg tillater meg derfor å legge fram noen forslag her som regjeringen straks burde se på, som forhåndsgodkjenning, endring av godkjenning og alder på søkere.
Mange som vurderer adopsjon diskuterer allerede fra starten av prosessen om det kan være aktuelt for dem å adoptere barn med spesielle omsorgsbehov. En del familier går sågar inn i prosessen med dette for øyet. Før prosessen kan starte må søkere bli utredet og få en forhåndsgodkjenning. Vanligvis får søkere en generell godkjenning som sier at de kan adoptere ett barn i alder null til fem år, alternativt kan de søke spesielt om søskengodkjenning.
Slik regelverket er lagt opp i dag får også familiene, som har et ønske om å adoptere et barn med spesielle omsorgsbehov bare en normal forhåndsgodkjenning. I utredningen fra 2009 foreslås det at man skal kunne søke om forhåndsdefinerte utfordringer. Dette kan være spesifikke diagnoser, større søskengrupper eller eldre barn. Dette er et godt forslag og bør følges opp av regjeringen eller Stortinget.
Nå må søkere som ønsker å søke på eller får tildelt et barn som er utenfor forhåndsgodkjenningens ramme sende en ekstra søknad til et faglig utvalg. Faglig utvalg har møte ca. 15 ganger i året men behandler ikke veldig mange saker. Det kan derfor bli en ganske stor forsinkelse på saker og det kan ta lang tid fra man har søkt på et barn til man får utvalgets svar.
Det regjeringen nå har foreslått er å overføre Faglig utvalg sin myndighet til det regionale barnevernet Bufetat. Jeg har full tillit til Bufetat sin faglige kompetanse, men jeg har ikke like stor tillit til at behandlingstida går ned. Man kan selvfølgelig si at vi adoptivsøkere har ventet såpass lenge at vi tåler noen måneder ekstra. Men for en fire år gammel foreldreløs gutt på et barnehjem i Kina eller et søskenpar på 2 og 6 år fra Chile er tre måneder for mye. De har vært foreldreløse lenge nok.
Andre land gir nå utvidet forhåndsgodkjenning til sin adoptivsøkere. Det bør også Norge få til. I verste fall kan det norske systemet føre til at Norge får færre forespørsler fordi barna heller sendes til andre land hvor familiene allerede er godkjent.
Det bør også bli mulig å kunne få endret forhåndsgodkjenning underveis i prosessen. Og her må jeg bli litt personlig. Første gang vi diskuterte adopsjon her hjemme som en mulig løsning for vår barnløshet var dette en fremmed tanke for meg. Enda mer fremmed var tanken på et stort barn eller barn som kanskje hadde kjente sykdommer eller andre utfordringer. Som de aller fleste som ønsker å stifte en barnefamilie, så jeg for meg å adoptere en frisk, liten baby.
Tanken er derimot ikke fremmed nå, som for litt over to år siden. For jeg har møtt mange av disse barna og deres foreldre, hørt mange historier og lest masse bøker. Denne prosessen tror jeg mange «ventere» kjenner på og en godkjenning av typen jeg beskrev over burde bli mulig å søke om i ventetida.
Regjeringen foreslår videre en øvre alder på 42 år for å få en normal forhåndsgodkjenning. Men det burde være helt uproblematisk å kunne adoptere en seksåring når man selv er 45. Jeg er klar over at lovforslaget nevner unntak og at det skal gjøres skjønnsmessige vurderinger, men jeg synes likevel forslaget er for bombastisk. Spesielt når det fortsatt ikke er foreslått andre typer godkjenninger for større barn.
Slik jeg ser det har man bare foretatt en innstramming av dagens regler uten å ta inn over seg dagens virkelighet, nemlig at flere ønsker å adoptere større barn, søskengrupper og barn med helseutfordringer. Disse barna er det mange av. Med de riktige regelendringene nå kan ventetida for norske foreldre bli vesentlig kortere og barna vil kunne komme raskere til trygge, gode hjem.
Forslagene fra regjeringen skal nå ut på en omfattende høringsrunde. Det vil nok komme inn mange gode forslag. Disse bør ministeren lytte til. Mine forslag bør de umiddelbart støtte. For barnas skyld!
