Mangfoldets velferdsutfordring

VELFERD: Forklaringen på hvorfor USA har en liten velferdsstat er mer sammensatt enn mange tror, og kan også si noe om vårt eget land.

||| Noe av det første som slår en europeer i USA er de mange fattige og den lille velferdsstaten. Hele 17 prosent av amerikanerne lever i fattigdom ifølge OECD, mens tallet i Norge er knapt 7. USA bruker bare 16 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på sosiale tjenester, mot 25 prosent i Norge. Men en nærmere titt på hvorfor det har blitt slik viser at amerikanere og europeere ikke er forskjellige på alle punkter.

Harvard-økonomene Alberto Alesina og Edward Glaeser peker i boken «Fighting poverty in the US and Europe» på at USAs politiske institusjoner og struktur er en viktig grunn til landets begrensede velferdsstat. Disse institusjonene ble dannet etter frigjøringen fra britene og deres forsøk på å skattlegge landet. USAs grunnleggere var derfor opptatt av å sikre en minst mulig sterk sentralstat med minst mulig skattlegging. Eiendomsretten står også svært sterkt i den amerikanske grunnloven. Høysteretts rolle i USA kan sammenlignes med rollen til det britiske overhuset inntil det mistet sin makt. Senatet har hatt en liknende, antireform rolle på grunn av dets rekruttering blant rike og dets uproposjonalt store representasjon fra ikke-industrielle stater. Denne rollen var bevisst etablert for å hindre «for mye» folkestyre. Det er også ofte mer fordeling av godene i land med proporsjonal representasjon slik som i mange europeiske land, hvor det er lettere for minoritetsgrupper å få valgt inn sine representanter enn i land med enmannskretser slik som i USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

USAs politiske institusjoner har overlevd frem til i dag, ikke minst fordi landet ikke har lidt noe stort militært nederlag med påfølgende radikale samfunnsendringer. I Europa var de politiske institusjonene før 1900-tallet ofte mer konservative enn de amerikanske, men de ble endret blant annet etter militære nederlag i forbindelse med verdenskrigene, og da formet av sosialdemokratiske ledere.

Den andre hovedårsaken til USAs svake velferdsstat og mange fattige, er ifølge Alesina og Glaeser landets etniske mangfold. Forskning viser at større etnisk diversitet generelt reduserer tillit, fellesskapsfølelse og vilje til fordeling, særlig når fattigdommen er konsentrert om minorietsgrupper. I USA vil mange tenke at de fattige er annerledes (fargede), og at det i stor grad forklarer hvorfor de er fattige. Marx og Engels var klar over dette, og mente det etniske mangfoldet var et betydelig hinder for kommunismen i USA. En ire kunne være vel så skeptisk til sin italienske nabo som til de rike, noe som vanskeliggjorde etablering av klassesolidaritet og sterke fagforeninger.

Land med større etniske skillelinjer bruker generelt mindre på velferd. I så måte er ikke USA noe unntak. I USA er det generelt mindre velferdsordninger i stater med store etniske minoriteter. En stor undersøkelse fra 2001 utført av en annen Harvard-økonom, Erzo Luttmer, viser at amerikanere som bor i nærheten av trygdemottakere med samme etniske bakgrunn som dem selv, er mer postive til trygdeordninger enn personer som ikke bor i nærheten av trygdemottakere, trolig ut fra sympati og medfølelse. Men amerikanere som bor i nærheten av trygdemottakere som har en annen etnisk bakgrunn enn dem selv, er mindre positive til velferdsordninger enn andre.

Da de såkalte Populistene forsøkte å agitere for mer fordeling fra rike til fattige i sørstatene på 1890-tallet, brukte de rike sørstatsfolkene raseargumentet for å splitte de fattige. På 1930-tallet ble sørstatssenatorer som var valgt på bakgrunn av rasepolitikk en avgjørende brems i New Deal-reformene. I 1964 og 1965 gjennomførte demokraten Lyndon B. Johnson borgerrettighetserklæringen og stemmerettighetserklæringen. Det hvite flertallet i sørstatene ble rasende på dette. Sørstatene hadde vært solide demokratbastioner siden 1870-tallet. Fra 1964 ble sørstatene republikanske, siden republikaneren Barry Goldwater, ut fra generell motstand mot føderal sentralstyring, var imot borgerrettslovene. Dermed fikk republikanerne, ut fra etnisk basert politikk, en viktig maktbase som har bidratt til at de har kunnet gjennomføre sitt program med motstand mot fordeling. Etnisitet har med andre ord spilt en sentral rolle i historien om den svake amerikanske velferdsstaten.

Holdninger er også viktige. Undersøkelser viser at amerikanere mener at fattige er late, mens europeere mener at fattige er uheldige fordi de er født inn i en vanskelig familiebakgrunn eller liknende. Dette påvirker tilbøyeligheten til å støtte velferdsordninger. Men dette er trolig et resultat av politiske institusjoner og etnisk mangfold, og ikke en årsak i seg selv.

Forholdet mellom etniske grupper i USA har bedret seg de siste 40 årene. I 1972 hadde 20 prosent av de hvite hatt en svart person hjemme hos seg på middag, mot 42 prosent i 1998. I 1978 gikk 34 prosent av de hvite i en flerkulturell menighet, mot 48 prosent i 1994. Den samme utviklingen viser seg når det gjelder boligsegregering og ekteskap mellom personer av ulikt etnisk opphav (ekteskap mellom svarte og hvite har dog bare økt fra 0,12 prosent av totalen i 1960 til 0,46 prosent i 1992). Nå har USA også fått en farget president. Amerikanere er ikke mer rasistiske enn europeere, men de har en lengre historie med etnisk mangfold og de utfordringene det kan representere for velferdsstaten.

Europeiske land som Norge har helt andre politiske institusjoner enn USA, men blir stadig mer mangfoldig. Hvordan kan dette møtes på en ansvarlig måte i debatten om velferdsstaten? Historien har vist at politikere ofte ikke klarer å motstå fristelsen fra å score billige poenger på fremmedfrykt. Angrep på velferdsstaten som benytter fremmedfrykt som vikarierende motiv bør uansett avvises. Velferdsstaten i Norge har i hovedsak vært en suksess, og trenger ikke nødvendigvis å endres selv om vi har innvandring. Men forutsetningen for at forsvaret av velferdsstaten skal lykkes, er at det føres en innvandrings- og integreringspolitikk som er ansvarlig og rettferdig og som har bred tillit i befolkningen. En politikk som ikke fører til at enkelte minoritetsgrupper blir overrepresentert i velferdsstatistikken. En slik politikk føres ikke i dag. Det er en gavepakke til politikere som er villige til å spille på fremmedfrykt for å fjerne velferdsordninger, og en grunn til bekymring for alle dem som ønsker å verne om velferdsstaten.