Mangfoldig slektsdrama

Ekteparet Aguero, begge zoologer, befinner seg i Zapatasumpen 1948, brått forvandles det som kunne virke som en idyll - ektemannen skyter hustruen. Var det et mord eller et vådeskudd?

Spørsmålet forfølger de to døtrene Reina og Constancia. To middelaldrende kvinner, begge mødre, men med vidt forskjellige liv. Reina er ugift elektriker på Cuba, kalt compañera Amazona på grunn av sin fysiske styrke og sin erotiske appetitt. Constancia lever i trygt ekteskap og selger kosmetikk i Miami. Etter mange års atskillelse møtes søstrene og begynner å nøste opp dramaene som har preget livene deres: Morens brå død, farens selvmord få år etter, revolusjonen på Cuba, tilstanden på øya nå på 1990-tallet.

Vifte

Cristina Garcia er født i Havanna, den forrige romanen hennes - «Kubanske drømmer» - ble oversatt til flere språk. (Norsk i 1994.) I denne romanen benytter Garcia flere stemmer, hun lar fortellingene til de to søstrene og de voksne barna deres brytes av farens opptegnelser og hans minner om sin far, den boklærde utvandreren fra Galicia som ble en høyt skattet sigararbeider. Dermed slår Garcia opp en vifte der hun kan vise historiens grep på personene sine: «Enkelte dager har jeg fortida på ryggen som en varm tåke,» stønner en av de unge som i påtvungen kynisme selger seg til turistene i Havanna. Mens de gamle eksilkubanerne i Miami ønsker at revolusjonen var reversibel i håp om å knuse El Comandante.

Det rikeste ved denne romanen er dens bilder av naturens overflod, sett gjennom farens, naturvitenskapsmannens, besettelse: Å kartlegge, samle og bevare alle Cubas utrydningstruede fugle- og dyrearter. Det er absolutt her romanen er på høyden. Samt i de skarpe personkarakteristikkene: Det eksalterte selvbildet til de kubanske kvinnene som lever høyt på myten om sin egen ildfullhet. Den kommunistiske intoleransens ondartede bakside, de patologisk rike eksilkubanerne som aldri gir opp håpet om hevn.

Utvendig

Tross dramatikk og stort spenn er det likevel noe ved denne romanen som minner om en film som fascinerer i begynnelsen for raskt å blekne. Jeg tror det skyldes at den skiftende stemmebruken blir et tveegget sverd: I det ene øyblikket ironiserer forfatteren over ingredienser i det forslitte magisk realisme-begrepet, i det neste leverer hun selv magisk realisme-pastisj.

I det ene øyeblikket gir hun biter av vitenskapelig fascinasjon, for så å følge opp med melodramatiske scener à la dårlig Hollywood. Det kan i beste fall fungere som oppvisning av skrivespenn, men her fører det for meg til at leseroppmerksomheten glipper fordi fortellergrepet får et utvendig preg.