«BLENDAHVITT»: Mangelen på politikere med minoritetsbakgrunn i Erna Solbergs regjeringslag har skapt debatt de siste ukene. Her er statsrådene på Slottsplassen 17. januar i år, i forbindelse med utvidelsen av regjeringen med Venstre. Foto: Hans Arne Vedlog
«BLENDAHVITT»: Mangelen på politikere med minoritetsbakgrunn i Erna Solbergs regjeringslag har skapt debatt de siste ukene. Her er statsrådene på Slottsplassen 17. januar i år, i forbindelse med utvidelsen av regjeringen med Venstre. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Mangfold:

Mangfoldsfattigdommens forsvarere

Den dagen vi har reelt mangfold i politikken, vil det ikke lengre være nødvendig å ty til eksempler. Virkeligheten vil tale for seg.

Meninger

Den siste måneden har det rast en engasjerende debatt om mangelen på mangfold i Solberg-regjeringen. I den blir folks reelle ønske om mer inkludering i regjeringen blir diskreditert og møtt med spørsmål som «hvorfor var ikke dette aktuelt under Stoltenberg-regjeringen?».

Denne type argumentasjon minner oss om en annen debatt, fra USA i fjor høst. Da afroamerikanere i Charlottesville tok til orde for å ta ned statuer av blant annet gynekologen James Marion Sims, oppsto en het debatt.

Gynekologen Sims oppnådde et medisinsk fremskritt ved å operere underlivene til svarte slavekvinner uten medisin – han mente at svarte kvinner ikke kunne føle smerte. Da noen svarte amerikanske studenter tok til orde for å sette en stopper for den åpenbare hedringen av den rasistiske gynekologen – en hedersstatue av Sims står utenfor New York Academy of Medicine – ble spørsmålet «hvorfor var ikke statuen et problem under Obamas presidentskap?» reist.

Vi mener at denne type spørsmål er tydelige hersketeknikker, som har som mål å avspore debatter. At mangfold ikke var en prioritet under Stoltenberg-regjeringen i 2009, men er på agendaen i dag trenger ikke nødvendigvis å være et problem. Tvert imot viser slikt engasjement et ønske om å ta inkluderingen til nye høyder.

I et innlegg i Vårt Land 9. Februar forklarer rådgiver i Human-Etisk Forbund Didrik Søderlind hvilken løgn han mener ordet «blendahvit» egentlig er. Søderlind skriver: «Om du reduserer folk til hudfargen sin, oppfordrer du dem også til å identifisere seg med den. I et land som Norge, med anslagsvis 95 prosent hvite mennesker, kan det få bivirkninger som ikke akkurat er i minoritetenes interesse.»

Det er påfallende hvor ofte slik tynn argumentasjon brukes. Ifølge SSB er det rundt 883 751 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Siden Søderlind regner med tall: Akkurat hvor mange innvandrere må det være i Norge før man kan gå med på at god representasjon av mangfold er nødvendig?

Videre skriver Søderlind at Solberg-regjeringen har inkludert individer med flerkulturell bakgrunn, og viser til statssekretærene samiske Anne Karin Olli (H) og tyske Rebekka Borsch (V).

Her mener vi at Søderlind plasserer seg i en av to grupperinger i debatten om regjeringens mangfold. Søderlind er blant den gruppen som preker om at det allerede finnes minoriteter i den blågrønne-regjeringen. På den andre siden står det en annen gruppe og etterlyser mer mangfold, en gruppe vi faller under.

Førstnevnte gruppe, som hevder at minoriteter er å finne i Solberg-regjeringen, diskuterer i realiteten det som kan kalles «usynlige» minoriteter, i dette tilfellet samer og tyskere. Mens sistnevnte gruppe diskuterer og etterlyser «synlige» minoriteter. Med «usynlig» mener vi innvandrergrupper som utseendemessig er lik majoritetsbefolkningen, og som ofte ikke tas for å være innvandrere.

NRK-ytringen til tyske Rebekka Borsch 5. februar er et godt eksempel på dette. Der skriver Borsch at mange «vestlige» (sic) innvandrere «føler seg oversett i den rådende innvandrings- og integreringsdebatten.» På Dagsnytt 18 samme dag sa Borsch at hun som tysk kvinne ble kalt «jukseinnvandrer», og videre: «de du ikke kan se på kommer fra et annet land, de bør også få anerkjennelse for at gjør en integreringsjobb.»

Vi klarer ikke helt begripe at en statssekretær kan være så åpenlyst naiv i sin virkelighetsforståelse. Borsch ønsker seg et fargeblindt samfunn hvor hudfarge ikke skal definere om man kan klassifiseres som innvandrer eller ikke. Dette er urealistisk ettersom ytre markører er høyst relevante i det hverdagslige.

Det er identitetsmarkørene som skaper flest sosiale problemer for ulike grupper i dagens norske samfunn. Videre lurer vi på om Borsch også ønsker stigmatiseringen som følger med anerkjennelsen «ekte innvandrer», som hun lengter etter.

En stigmatisering som kompisene Sami Hassan (19) og Emmanuel Osei (20) kjente på, etter at de 4. februar ble ransaket av politiet på McDonalds i Groruddalen. Det er vanskelig å skjønne annet enn at guttenes mørke hud var signalementet.

Hele debatten koker ned til signaler. Hvilke signaler sender en regjering som ikke gjenspeiler befolkningen? Representasjon avler tilhørighetsfølelse og er en anerkjennelse av din eksistens i samfunnet. Hva skjer da med barn og unge som vokser opp uten denne representasjonen?

Vi spår at enkelte vil etter å ha lest dette innlegget komme med utsagn som: «men Stortingets visepresident er en pakistansk mann, og nestlederen i Norges største politiske parti er en muslimsk kvinne!» som et forsøk på å rasjonalisere og bortforklare den åpenbare mangelen.

Til deg som tenker slik: Den dagen vi har reelt mangfold i politikken, vil det ikke lengre være nødvendig å ty til eksempler. Virkeligheten vil tale for seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook