Manglende etikk i næringslivet

Det er fire år siden norske og svenske forfattere og journalister var til stede i retten da Ismail Besikci fikk nye to års fengsel for å skrive om kurdere. Fra før hadde han 199 år å sone.

Den gang fikk vi tillatelse til å treffe ham i fengselet. I fjor ble han tilbudt amnesti av president Demirel på medisinsk grunnlag. Besikci avslo. Han meddelte presidenten at det var flere i fengselet det sto verre til med enn ham selv. Besikci vil frifinnes, verken mer eller mindre. Vår kommunikasjon med Besikci foregår nå via hans advokat. Siden 1969 har Besikci sittet nesten sammenhengende i fengsel for med ord å fortelle hva den tyrkiske staten utsetter kurderne for. Siden Den norske Forfatterforening adopterte sju fanger i 1993, fra vidt forskjellige politiske og religiøse regimer, er i dag fem frigitt. Ken Saro Wiwa i Nigeria ble hengt og Besikci sitter fortsatt innesperret.

I 1994, 95 og 96 var det en stor bevegelse blant flere av de parlamentariske partiene for å endre '8 i antiterrorloven. Paragrafen førte bl.a. til at all virksomhet for det kurdiske språket ble regnet som separatisme.

Etter et omfattende innen- og utenrikspolitisk press ble den forhatte '8 fjernet. Problemet var at den straks ble erstattet med en rekke andre lover som skulle garantere at rettspraksis forble den samme.

Heller ikke nyhetsbildet denne våren gir rom for å påstå at store forandringer er på gang. Det er framfor alt tre spørsmål som går igjen på avissidene: EUs nei til Tyrkia i Luxembourg, Kypros-krisen og den urolige situasjonen på den andre siden av grensene i sør inklusive den pågående splittelsen av PKK (Kurdistans Arbeiderparti).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett partitilhørighet blant de lovlige partiene, har man oppfattet EUs nei til tyrkisk medlemskap som en ydmykelse. Regjeringen raser, og truer med å vende Europa ryggen. Troverdigheten i disse truslene må imidlertid sies å være begrenset. Hvor har regjeringen da tenkt å vende seg hen? Tyrkia, med sine nære bånd til Israel, er knapt mer populært i den arabiske verden enn i Europa. Og hva skulle i så fall skje med den fra før så anstrengte tyrkiske økonomien? Flere reformvillige frykter tyrkisk isolasjonisme. Andre håper det nå må presse seg fram demokratiske endringer i landet så Tyrkia tross alt kan bli akseptert som EU-medlem.

Akkurat nå vil de tidligere statsministrene, muslimen Erbakan og den USA-utdannete økonomen Cillar ha nyvalg, mens statsminister Yilmaz, visestatsminister Ecevit, president Demirel og de militære sier nei. De militære vil ikke høre snakk om nyvalg før Erbakan og hans islamske parti er dømt for «religiøs aktivisme». At sikkerhetsrådet nylig fikk dette, landets største parti, forbudt er tydeligvis ikke nok. Sikkerhetsrådet, hvor flertallet stammer fra de militæres rekker, er overordnet parlament og regjering. Det var dette rådet som med sitt militærkupp light satte Yilmaz i førersetet. De konstitusjonelle betenkelighetene ved denne manøveren er ikke viet stor oppmerksomhet i vest. Kypros-krisen, som gjerne trekkes fram som den egentlige grunnen for EUs forsmedelige kroken-på-døren-attityde i Luxembourg, eltes både forsiktig sabelraslende og med en viss engstelse. En sjøkrig med den Nato-allierte naboen Hellas nevnes som et fullt mulig resultat av EUs uforstående innstilling til landet. Hva storebror USA har å si i denne sammenhengen skriver man mindre om.

Den største endringen de siste fire årene er knyttet til næringslivet. I 1997 kom TUSIAD (industriens og forretningslivets organisasjon) med en imponerende og omfattende rapport. Den viktigste konklusjonen er at Tyrkias mange overgrep mot ytringsfrihet og elementære rettigheter for opposisjonelle i særdeleshet og kurdere i største alminnelighet er sterkt hemmende for landets økonomiske utvikling. På den første delegasjonsreisen i 1994 møtte vi ledende forretningsfolk i hemmelighet (!). Nå ville blant andre TUSIAD-ledelsen og industriledere som Ishak Alaton i Alakro Holding, samt Chem Boyner, som forsøkte å danne et liberalt parti med menneskerettspørsmål på programmet i 1994, møte oss i full offentlighet. Tyrkeren, professor Faruk Shn, som leder instituttet for Tyrkia-studier ved universitetet i Essen i Tyskland, er blant de mange økonomer som via forskning og nøkterne analyser viser at ytringsfrihet er en forutsetning for økonomisk framgang.

Den overordnete økonomiske utfordringen i Tyrkia de siste årene er knyttet til oljen. Hvor skal ressursene som strømmer opp av Kaspihavet ledes? Tyrkia har, med støtte fra Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Georgia og USA, fått full støtte for å lage en olje/gassledning fra Baku i Aserbajdsjan til Ceyhan ved Tyrkias middelhavskyst. Tyrkia har stengt Bosporusstredet ved Istanbul for oljetankere. Russland er opprørt. De vil at oljesugerørene skal gå til den russiske svartehavskysten Novorossijsk. Og USA ønsker å isolere Iran. En rørledning fra Baku til Ceyhan vil også gå gjennom kurdiske områder.

Norske bedrifter som er involvert i dette og andre prosjekter er blant andre Statoil, Kværner (John Brown Engineering) og Elkem. Sist oktober etablerte Norsk Eksportråd nytt kontor i Istanbul.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) har i løpet av det siste året ønsket å profilere seg som aktive med hensyn til internasjonalt engasjement og etikk. Høsten 1997 holdt NHO et stort seminar på SAS-hotellet i Oslo med en rekke næringslivstopper for å markere dette. Tyrkia vil være et utmerket land å prøve den nye praksisen på!

Hva om NHO opprettet et fond til å støtte bedrifter og organisasjoner som arbeider for ytringsfrihet og menneskelige rettigheter i Tyrkia? Hva med å støtte praktiske tiltak for å gjenoppbygge det raserte Øst-Anatolia? Hva med å innlede et seriøst samarbeid med de reformpositive bedriftslederne i landet? Tyrkia er uten tvil et land hvor innflytelsesrike deler av næringslivet i dag ser seg tjent med å støtte ytringsfriheten.

Det er av stor interesse for Norge hva NHO vil gjøre med spørsmålet om ytringsfrihet internasjonalt. Rett og slett fordi økonomi, handel og industriell ekspansjon ikke bare er svært viktig for den demokratiske utviklingen, men også fordi meget taler for at det i en nær framtid vil være tvert om!

Mange andre organisasjoner her til lands har velkjente standpunkter om Tyrkia - men hva med NHO? Hvor står dere? Men før NHO har gått gjennom sine interne prosesser for å kunne gi svar, er Statoils oppfatning enda mer interessant. Selskapet eies formelt av oss som bor her til lands. Statoil har vært aktive i Nigeria uten at ytringsfrihetsprofilen er det som nigerianerne og andre afrikanere husker best fra Statoils engasjement. Hva blir Statoils profil i Tyrkia, Harald Norvik?