IDENTIFIKASJON: «Det er god grunn til å tro at veien til våre hjerter og til en aktivering av medfølelse går gjennom identifisering med enkeltmennesker som rammes», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra en flyktningleir i Syria torsdag. Foto: Elias Edouard / AFP / NTB Scanpix
IDENTIFIKASJON: «Det er god grunn til å tro at veien til våre hjerter og til en aktivering av medfølelse går gjennom identifisering med enkeltmennesker som rammes», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra en flyktningleir i Syria torsdag. Foto: Elias Edouard / AFP / NTB ScanpixVis mer

Manglende medfølelse

Enkeltskjebner treffer oss følelsesmessig på en helt annen måte.

De menneskelige lidelsene i Syria er ekstreme. Likevel presser de ikke fram en hurtig inngripen fra verdenssamfunnet. Mange skyver nyhetene unna, tenker lite på dem, trekker på skuldrene og fortsetter sin hverdag. Samtidig kan vi engasjere oss utrolig for enkeltmennesker, for Nathan som står i fare for å bli kastet ut av landet eller for en eldre ensom kvinne i julestria. Hvilke psykologiske prosesser er det som utspiller seg her?

Enkeltskjebner treffer oss følelsesmessig på en helt annen måte enn når mange rammes. Når enkeltskjebner representerer denne massen tar vi tragediene inn over oss og vi identifiserer oss med dem som rammes. Områder i hjernen gjør at vi gjennom empati kan kjenne andres lidelse på kroppen, selv om den ikke rammer oss direkte.

Det er likevel rart at vår empati ikke kjennes sterkere når mange lider på en gang. To amerikanske forskere, C. Daryl Cameron og B. Keith Payne har gjennomført undersøkelser for å forstå dette fenomenet bedre (Journal of Personality & Social Psychology, 2011).

De presenterer to hypoteser, den ene er at våre emosjoner er konstruert slik at de primært vekkes av enkeltpersoner mer enn grupper. Den andre hypotesen, som de finner godt belegg for, er at vi aktivt nedregulerer våre emosjoner fordi vi vil unngå å bli overveldet av dem.

Følg oss på Twitter

Den manglende medfølelsen skyldes resultatet av en villet emosjonsreguleringsprosess. Vi bruker vår reguleringsevne til å unngå å ta inn over oss mange menneskers lidelse fordi det blir for mye for oss. Dette skjer tidlig som en form for forebyggende beskyttelse.

Det er forståelig at det er slik, men samtidig skremmende. Våre innebygde mekanismer kan bremse vår evne til å engasjere oss og hjelpe andre. I tillegg kan jo stadige beretninger om enkeltskjebner endre vår evne til empati. Terskelen flyttes og det skal stadig mer til før vi reagerer. Vi beskrev en slik emosjonstretthet blant norske ungdommer i forhold til krigssituasjoner (Dyregrov & Raundalen, Behavioural and Cognitive Psychotherapy, 2005) med synkende medfølelse over tid i 1990-åra. Vi antok at dette kunne være en følge av svært mange reportasjer om krig på denne tiden.

Atle Dyregrov. Psykolog, dr.philos. Senter for Krisepsykologi
Atle Dyregrov. Psykolog, dr.philos. Senter for Krisepsykologi Vis mer

Det er god grunn til å tro at veien til våre hjerter og til en aktivering av medfølelse går gjennom identifisering med enkeltmennesker som rammes. Kanskje må vi i tillegg bli mer bevisste de mekanismer som er beskrevet, slik at vi nytter tankekapasitet og refleksjonsevne til å utfordre og overprøve de umiddelbare forsvar som skaper mer avstand til andres lidelse. Vi trenger engasjementet for at andre skal få samme gode nåtid og framtid som oss selv.