Manglende skolevisjoner

12 000 AV seks-åringene vil ikke lære å lese og skrive dersom Arbeiderpartiet får styre, sa Høyre i forrige valgkamp. Nå åpner de valgkampen i samme stil: «Arbeiderpartiets likhetsskole er en ekstrem forskjellsmaskin», hevder Kristin Clemet, og slår fast at «sosialistene tar grunnleggende feil når de tror kompetansepolitikk dreier seg om å sende så mange som mulig på kurs.» «Man skal bruke mest penger på mat og en mer underholdende fritid» sier Erna Solberg om Arbeiderpartiets skolepolitikk. Etter fire år i maktposisjon er den aggressive kritikken påfallende. Når Clemet selv presenterer sine seks viktigste politiske seire er Arbeiderpartiet og Høyre i hovedsak enige i fem av seks punkter. Disse er: Kvalitetsreformen innenfor høyere utdanning, Kunnskapsløftet, forskningsmeldingen, nasjonal kvalitetsvurdering, og en ansvarlig skole hvor vi skal vite mer hva elevene lærer. Det sjette punktet om privatskoler er vi som kjent svært uenige om. Skolehistorikeren Alfred Oftedal Telhaug viste i Dagbladet 28.09.04 hvor lite innhold det er i Høyres forsøk på å fremstille Clemets innsats i skolepolitikken som et systemskifte. Til tross for at hun har forsterket siviløkonomisk nyttetenkning i skoledebatten, har ikke Clemet rokket ved de store reformvedtakene de siste tiårene, skrev Telhaug. I Clemets stortingsmelding «Kultur for læring» heter det da også at prinsippene som ble lagt til grunn for Reform 94 fortsatt har aktualitet, og at det ikke er behov for vesentlige endringer i dem. Nesten alle forslag i Kunnskapsløftet har basis i Søgnenutvalget (Kvalitetsutvalget), som ble nedsatt av regjeringen Stoltenberg.

HØYRE HAR GÅTT fra mye av sin kritikk av Arbeiderpartiets skolepolitikk gjennom hele 90-tallet: De har forlatt sin politikk når det gjelder kravet om eksamen i alle fag, nivådifferensiering, kutt av ett skoleår, og å fjerne retten til videregående opplæring. Eksempler på gammeldags høyrepolitikk ser vi når Høyre gjør det langt vanskeligere for yrkesfagelevene å oppnå generell studiekompetanse. Likevel skal Clemet ha ros for sin generelle tilnærming til Arbeiderpartiet, og at hun ikke i større grad følger opp Høyres skolepolitiske ideer fra 90-tallet. «Høyres skolepolitikk fremstår som flikking på en skole som er skapt av andre», skrev Gudleiv Forr i Dagbladet 4.9.99. Mer presist kan uvel neppe Clemets periode som utdanningsminister karakteriseres.

SELV OM CLEMET har rett i at flere penger i seg selv ikke løser skolens problemer, bør hun innrømme at det å styrke kvaliteten i skolen åpenbart har en prislapp. Det var jo hele bakgrunnen for Høyres opprinnelige forslag om å kutte et skoleår, slik at partiet kunne gjennomføre kvalitetstiltak uten å øke de samlede bevilginger til skolen. Når mange kommuner nå kutter i skolebudsjettene, svekkes kvaliteten. Å gjennomføre flere av Søgnenutvalgets forslag, slik Arbeiderpartiet ønsker, krever en regjering som er villig til å bruke mer penger på skolen. Flere skoletimer, styrking av SFO, basislærer (kontaktlærer) med færre elever for å styrke ferdighetene i matte, norsk og engelsk, styrke førskolepedagogikken i barnehagene, fysisk aktivitet hver dag, og systematisk etter- og videreutdanning av lærere, er ikke gratis. Tilnærming til Arbeiderpartiets nittitallsreformer, prioritering av skattelette framfor midler til den offentlige skolen, og privatskoleslippet står igjen etter fire år med Høyre. Negativ kampanje får vi sikkert se mer av, mens visjonene for neste stortingsperiode er det vanskelig å få øye på.