I forrige uke var Nobelkomiteens leder, tidligere statsminister og Ap-leder Thorbjørn Jagland, invitert til å holde foredrag i den nystartede tankesmia «Progressiv». Der slo han fast at Norge er uten boligpolitikk. Som generalsekretær i Europarådet har han en viss oversikt over forholdene i rådets 47 medlemsland: «Det har forbauset meg at det ikke finnes noe land som til de grader mangler en boligpolitikk», sa Jagland.
Det er rene ord for pengene. Boligpolitikken her i landet ble i praksis overlatt til markedet under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. Norge er blitt et selveierland i særklasse. Svært få andre land har en så høy grad av selveide boliger som Norge. Og ingen skattesubsidierer så sterkt det å eie bolig som Norge
OECD og EU har nylig advart mot slik skattesubsidiering, siden det bidrar til sterkere økning av priser og dermed økende gjeldsgrad. I et forgjeldet Europa er man selvfølgelig på vakt mot overopplåning og mulig boligkrakk. De vil derfor ha en bedre balanse mellom eierskap og leieforhold. Dessuten er systemet urettferdig. Eiere blir subsidiert, ikke leietakere.
Når det ikke reiser seg protester mot dette, skyldes det at det store flertall er fornøyd med tingenes tilstand. For de fleste som kjøper egen bolig, løser tingene seg etter hvert. Unge førstegangsetablerere setter seg i gjeld, men opplever normalt at boligen stiger i verdi. De kan selge egen bolig med fortjeneste, vanligvis uten å måtte skatte av gevinsten, og ha mulighet til å kjøpe en enda større og dyrere bolig. De som har etablert seg i boligmarkedet, og det er i Norge det store flertallet, har derfor en egeninteresse av at verdistigningen er høy og skattleggingen av boligen er lav. Dermed blir det «politisk umulig» å gjøre noe med regelverket.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Taperne i dagens system er de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, ikke har rike foreldre eller ikke vil la ungdomstida passere som gjeldsslave. I Sverige har det til alle tider vært et alternativ å leie bolig framfor å eie. I Norge er det å leie for de fleste et nødalternativ. Slik bør det selvfølgelig ikke være. Det har politikerne innsett. Alt under Bondeviks første regjering ble det vedtatt å bygge 3- 4000 utleieboliger i året. Hadde det blitt fulgt opp, ville vi hatt om lag 50000 slike nå. Men så har ikke skjedd. I mange dokumenter har Stortinget og ulike regjeringer tatt til orde for sterkere satsing på utleieboliger. En enstemmig kommunalkomité har i to år på rad purret på regjeringen for å få til en bredere tilskuddsordning for utleieboliger for ungdom.
Da de rødgrønne partiene overtok regjeringsmakta i 2005, hadde de offensive planer i boligpolitikken. I opposisjon hadde Ap, SV og Sp skrevet friske merknader i behandlingen av den daværende Bondevik-regjeringens boligmelding.
Bordet fanget naturligvis. I «Soria Moria-erklæringen» var første satsingspunkt om boligpolitikk formulert slik: «Regjeringen vil sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger …»
Da de vant valget igjen i 2009, skrev de en ny Soria Moria-erklæring. Den har langt mindre forpliktende formuleringer. Konkrete tiltak har vært rettet mot de mest trengende.
Det er vel og bra, men bidrar ikke til å gi ungdom eller andre et gunstig alternativ. Dessuten har utleieboliger i kommunal regi en tendens til å skape gettoer. Skal utleie bli et alternativ for større grupper, må det være attraktive boligtilbud for voksne og barn..
Boligbyggelagene ligger i startgropa for å bygge ungdomsboliger med overkommelige leiepriser. SVs lederkandidat og leder for Stortingets kommunalkomité, Heikki Holmås, er for dette og sier det ofte. Ap har en egen gruppe, blant annet bestående av Håkon Haugli og Torgeir Micaelsen, som skal gi partiet innspill til en fornuftig boligpolitikk. Men foreløpig har det blitt med høyttenkningen. Alle snakker, men ingen gjør noe.
Kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) har en enestående mulighet til å sette spor etter seg. Hun forbereder en boligmelding som blant annet skal bygge på NOU-en «Rom for alle». I den og i høringssvarene ligger gode råd og påpekninger. Men hennes foreløpige kommentarer tyder på at hun går inn for mer av det samme, enda flere boligeiere.
Det er neppe det Norge trenger. Vi trenger en boligpolitikk.
