DEBUTANT: Debutant Sandra Lillebø glimter tidvis til i diktsamlingen «Navnet på den ensomme er frigitt», mener Dagbladets anmelder. Foto: Finn Ståle Felberg/Oktober
DEBUTANT: Debutant Sandra Lillebø glimter tidvis til i diktsamlingen «Navnet på den ensomme er frigitt», mener Dagbladets anmelder. Foto: Finn Ståle Felberg/OktoberVis mer

Mangler noe skakende

Byr på enkelte gode linjer, men ikke på ny erkjennelse.

ANMELDELSE: Sandra Lillebø (f.1978) er til daglig journalist i Klassekampen, og debuterer med en samling dikt som på sitt beste er tenksomme og lekne, men som på det jevne oppleves som allerede pløyd mark.

I bokens første avdeling møter vi en ung kvinne og hennes datter. Debutanten er på sitt sterkeste når hun kobler konkrete hverdagsobservasjoner med mer abstrakt tankegods som «jeg ser i taket / sivilisasjonen bøyd over meg / stukkaturens blikk / et mareritt i gips og lim.»

Begjærlig bønn Et annet dikt som gjør inntrykk er en utpreget kroppslig fremstilling av en mor på vei hjem, og vi kan formelig sanse hvordan det «lukter klamt fra skrittet, ørevoksen på høretelefonene, nedbitte negler. I korte trekk en desperat hverdagsskildring som midtveis får sitt crescendo i en begjærlig bønn: «jeg vil at noen skal komme og ligge med meg», og som ender med diktsubjektets nærmest selvutslettende ønske om oppløsning - «gre meg / gre meg / legg meg på mose og løv». Dette diktet gir assosiasjoner til en av våre fineste poeter, den ofte glemte Kate Næss, på grunn av den fine glidningen mellom det konkrete og det sanselige.

Samlingens andre avdeling får jeg mindre grep om. Del to er kalt «en arabisk telefon» og gir en absurd beskrivelse av en kvinne og hennes mor, og deres møte med rettsbyråkratiet.

Skaker ikke Denne delen oppleves som en noe forslitt bruk av rettssystemet absurde byråkratiske side. Språket blir for kjølig og forutsigbart til at det pirrer leseren: «Jeg går på debatt om datalagringsdirektivet. skjønner lite av / argumentasjonen, selv om dette er noe som skjer meg hver eneste/ dag. jeg noterer at innhold ikke skal lagres, at statens anliggende / er å fastslå at kommunikasjonen finner sted.

Emily Dickinson skrev: «If I read a book and it makes my whole body so cold no fire can warm it I know that is poetry». I møtet med Lillebøs debut savner jeg en helhetlig og sanselig effekt, debuten byr på enkelte gode linjer, men er dessverre ikke poesi som skaker og byr på ny erkjennelse.

Mangler noe skakende