Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

-Mangler perspektiver

Gunnar B. Kvaran føler seg ensom i sin vektklasse. Direktøren ved det snart nyåpnede Astrup Fearnley Museet etterlyser flere rugekasser for unge norske lederemner.

Personavhengig: -Noen museumsdirektører er passive, beskjedne og introverte, andre har ideer, energi, ambisjoner. Gunnar B. Kvaran slår fast at gode museer er avhengige av visjonære ledere. FOTO: TORBJØRN BERG
Personavhengig: -Noen museumsdirektører er passive, beskjedne og introverte, andre har ideer, energi, ambisjoner. Gunnar B. Kvaran slår fast at gode museer er avhengige av visjonære ledere. FOTO: TORBJØRN BERG Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-Skal vi ikke snakke litt om det nye huset også? Det er jo så fint.

Til lyden av anleggsmaskiner skotter Gunnar B. Kvaran tilfreds ned på Tjuvholmens turister fra en av sine nye terrasser høyt over Oslofjorden.

-Finere enn operaen?

-Kan ikke sammenliknes! Mye mer originalt! En perle.

Men nei, som en mediesjeldenhet før nyåpningen av museet skal vi ikke så mye som sneie temaet Renzo Piano. Perlens direktør skal i stedet få dele av erfaringene sine om kunstledelse.

Han var bare 31 da han tok over som direktør for Reykjavík Kunstmuseum i 1988 - uten ledelseserfaring, men som eneste islending med doktorgrad i samtidskunst. Tolv år etter kom han til Bergen Kunstmuseum, og siden 2001 har han vært ensbetydende med Astrup Fearnley Museet (AF), Norges ledende private kunstmuseum.

-Kunstfaglig bakgrunn, mer enn ledelsesutdanning, teller for en museumsdirektør. Hvorfor?

-Du må ha kunnskap om kunsten, de objektene som skal bli en del av mekanikken til institusjonen. Og du må ha en visjon for hvilken retning du skal ta institusjonen. Det er konsensus om at direktøren stort sett er kunsthistoriker, men de siste ti åra er det kommet mange andre: Daniel Birnbaum (sjef på Moderna Museet i Stockholm, journ.anm.) er filosof, men kunnskapsrik på kunst. Og Hans-Ulrich Obrist (vår tids mest omtalte kurator og leder for Serpentine Gallery i London, journ. anm.) er helt selvlært!

Flere store Astrup Fearnley-utstillinger er samproduksjoner med nettopp Serpentine.

-For samarbeid er lederen viktig. Vi lever i en global verden, og du får ikke sving på en institusjon uten et nettverk.

-Samproduksjoner krever en i front som er kunstfaglig respektert?

-Ja, går du inn i en samtale med andre uten visjon og peiling, kommer du ikke langt.

-Er det mange nok i Norge med de visjonene?

-Ganske få. De mangler det store perspektivet. Men det er en mellomgenerasjon som har reist og kjenner galleriverdenen, folk i 30-åra som ikke ennå har fått plassene de sikkert vil nå om noen år.

Selv om visningssteder i alle vektklasser bidrar til en levende kunstscene, må nettopp de store mangedobles og forsterkes, understreker Kvaran.

-Du har Henie Onstad Kunstsenter og Nasjonalmuseet...men det er altfor få arenaer ledere kan utvikle seg ved! Kunsthall Oslo, for eksempel, har kompetansen og kvaliteten, men ikke nok strukturelle muskler - størrelse og midler - til å nå helt opp.

Kompetente unge mennesker ved slike institusjoner sliter seg ut, sier Kvaran med ettertrykk, når de aldri får midler til å virkeliggjøre prosjektene sine. Og pengene, de bør komme fra både stat, kommune og næringsliv.

-Et land som er så kulturelt interessert og satser så mye på statsdrevet kultur, burde vært mer ambisiøse på sine mellomstore institusjoners vegne. De er for små! Kunsthallen, Unge Kunstneres Samfund ... lokalene er for små, økonomien også.

-Hvilke ledere i Norge i dag er flinke, og hvorfor?

-På Henie Onstad har Tone Hansen en visjon, kan man lett lese ut av programmet. Solveig Øvstebø i Bergen Kunsthall har fått veldig mye til.

-De siste åra har vi fått mange ledere fra utlandet, klarer vi ikke fostre opp egne?

-Det er bare ved første blikk det kan se sånn ut. Jeg er tvilende til at man ikke fant norske kandidater til direktørstillingene ved Nasjonalmuseet. Om du skal engasjere utenfra, må de virkelig komme med noe norske museumskonservatorer og kunsthistorikere i tretti- og tidlig førtiår ikke har selv.

-Våger ikke styrene der de burde?

-Vet ikke. Jeg synes det hadde vært naturlig med norske, yngre mellomledere i de posisjonene. Jeg ser det på alle kunsthistorikerne vi har fått til AF i verts- og guidestillingene våre, som kunne utvikle seg til ledere i en hvilken som helst institusjon. Men får de ikke mellomlederposisjoner, går vi glipp av dem.

Både kommunikasjonsansvarlig og assisterende kurator ved AF begynte som museumsvert.

-Vi er i dialog med vertene og guidene hele tiden i utstillingsforberedelsene. Det er en fantastisk anledning til å bli kjent med folk - ikke personlig, men faglig - og se hvem som har reell fagkompetanse og hvordan de bruker den.

-Du har systematisert et internt lederutviklingsprogram?

-Absolutt.

I herværende intervjuseries første del tok Sabrina van der Ley ved Museet for samtidskunst opp en kritikk AF har møtt før da hun refererte til museet som «en gutteklubb».

-Jeg forstår ikke hva hun mener, sier Kvaran.

-Konservatorene, registrar, butikkansvarlig og administrasjonsleder her er alle meget kompetente kvinner. Og jeg er overrasket over nivået en sjefkonservator snakker til en kollega. Det er absurd - jeg vil ikke ned på det nivået.

-Samtidig har dere vist 17 menn og bare tre kvinnelige kunstnere solo det siste tiåret?

-Dette en lang og komplisert historie. Kjønnsutskiftningen i kunsthistorien er ubalansert. Vårt vestlige samfunn har i alle år produsert mange flere mannlige kunstnere. Vi har hatt et mannsdominert samfunn på de fleste felter. Det er faktisk bare de siste 10-20 åra at samfunnet har fått bevissthet om at vi må jobbe mot balanse.

-Snarere 40-50? Og du har hatt ledende bevegelser som den kvinnedominerte appropriasjonskunsten i USA alt på 80-tallet, hele 30 år tilbake?

-Tretti år er ingenting i forhold til hele samfunnshistorien. Vi vet at det stort sett er ubalanse mellom menn og kvinner i maktposisjoner, lønn og politikk. Kunstlivet er intet unntak.

-Men apropos lederskap, skal man som institusjon akseptere status quo, eller være katalysator for noe annet? Moderna Museet lanserte jo «Det andra önskemuseet» for å bedre balansen?

-Og det er et flott prosjekt. Men når vi satser på forskjellige retninger, som appropriasjonskunst, velger vi ut noen, som Cindy Sherman, Jeff Koons og Richard Prince, som vi mener utgjør det mest interessante spekteret der, mer enn for eksempel Sherrie Levine. Det er valg fra vår side. Mer Prince og Koons enn mange andre, fordi de er interessante for vår satsing, ikke fordi de er menn. Se på samlingen, eller de store gruppeutstillingene våre, så ser man en stor del kvinner.

-Det er klart det finnes kvinner i samlingen, men forstår du at man spør hvorfor AF ikke har funnet én kvinnelig kunstner siden Ann Lislegaard i 2007?

-Det kan man helt sikkert kritisere. Men det er vårt valg. Vi driver ikke vår kunstneriske profil ut fra kjønn, det er mye mer komplisert enn det.

-Det syntes ikke Moderna?

-Det er veldig mye det samme på alle museer. Men det var et scoop av direktør Lars Nittve å etablere Önskemuseet-fondet, for da fikk han bevilget ekstra midler til å kjøpe kunst. Det var en god idé som fikk veldig bra resonans i miljøet. Men dette er en diskusjon vi har vært gjennom flere ganger. Selvsagt kan man telle og diskutere hvorfor vi ikke viser flere kvinnelige kunstnere, det forstår jeg. Men vi må ikke redusere problemet bare til noen få institusjoner. Det er mye større.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!