Mangler visjoner, ønsker register

I FORSLAGET FRA

Ågot Valle og Trine Skei Grande om å etablere et lobbyistregister på Stortinget står det at «Fra et demokratisk ståsted vil det være svært uheldig dersom bestemte aktører i et marked eller en bransje skaffer seg skreddersydde rammevilkår gjennom lukket kontakt med partigruppene på Stortinget. At det de siste årene er blitt stadig flere profesjonelle lobbyister og informasjonsbyråer som opptrer på vegne av slike klienter, forsterker dette problemet».

Det er altså lobbying som er problemet, selv om Valle og Skei Grande også røper en paternalistisk mistillit til partigruppene i Stortinget. Hva er så lobbying? Når Valle blir spurt om ordførere på Stortingsbesøk er lobbyister, så svarer hun «Det er et godt spørsmål». Det er et godt svar, for det lobbying-begrepet som gjerne blir brukt av politikere, i mediene og av forskere, er så vidt at det fanger opp nærmest alt av politisk påvirkning. Skal det registreres, så vil det utvilsomt «skaffe noen arbeidsplasser», slik presidenten i Norges Rederiforbund uttrykker det. Men det vil også «stigmatisere» lokalpolitikeres ærender til partifeller på Løvebakken, og hvis man følger rådet fra lobbyisten Hans Geelmuyden om at alle som er på Stortinget i påvirkningsoppdrag, må registreres, så vil det uvegerlig øke avstanden mellom nasjonalforsamlingen og «folket». Lobbying må derfor defineres som noe klart forskjellig fra tradisjonell politisk kontakt, samtidig som fenomenet bør være lett å identifisere. Jeg har tidligere (i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift) argumentert for at man bør legge til grunn bruk av betalte eksterne konsulenter, noe også makt- og demokratiutredningen (MDU) går inn for.

ET SLIKT BEGREP

fanger opp de profesjonelle lobbyistene i den grad de står for selve myndighetskontakten (noe som slett ikke alltid er tilfelle). Nå er det selvfølgelig ikke veksten i antallet PR-byråer som forklarer økingen i lobbyingen de siste årene. Som et rent markedsfenomen forteller stadig flere lobbyister oss at det er gode tider for lobbying, og det skyldes flere forhold. Internasjonalt pekes det bl.a. på en generell svekkelse av det korporative nettet, overgangen fra en hierarkisk til en kunnskapsorientert stat, og høyere utdannelsesnivå blant politisk aktive (miljøvernorganisasjonene!). Her heime kan vi spesielt vise til den maktspredningen mellom Stortinget og forvaltningen som har funnet sted, at politiske saker blir stadig mer komplekse og vanskelige, men først og fremst de uoversiktlige parlamentariske forholdene, som følge av mindretallsregjeringer. Når en næringslivsleder begrunner lobbyingen med ustabile politiske rammebetingelser, så har han utvilsomt rett i en tid da populistiske partier på Stortinget pendler raskt mellom ytterpunktene på den tradisjonelle politiske skalaen. Problemet er bare at lobbyingen neppe bidrar til at politikken blir mer forutsigbar, snarere tvert imot.

ER SÅ LOBBYING

en trussel mot demokratiet? Den utfordrer i alle fall likhetsprinsippet og offentlighetsprinsippet. En undersøkelse jeg gjorde blant vel hundre arbeidstakerorganisasjoner og kommunene i tre fylker for noen år siden, ga noen klare svar: 1) de bruker profesjonelle lobbyister i økende grad, 2) de mener lobbyingen gir resultater, 3) enkelte ordførere sier de ikke har råd til å engasjere profesjonelle lobbyister. Siste punktet må tolkes dit hen at de ønsker å kunne gjøre det. Det er altså slik at kommuner bruker hardt tiltrengte midler til å påvirke toppen i den offentlige forvaltningsstrukturen de selv inngår i. (Kanskje «statsledet avmakt» er en bedre definisjon på en kommune enn det «avledet statsmakt» er.) Når så ordførere mener at lobbying nytter, så må det bety at kommunekassa kan være avgjørende for hvilke kommuner som får for eksempel ettertraktede statlige tiltak/etableringer. Da er det ikke likhet for staten, og det gjelder sikkert like mye for det private næringslivet. (Med tanke på et framtidig register, så sier Hans Geelmuyden: «Alle som jobber inn mot en demokratisk prosess må behandles likt.» Likhetsprinsippet skal altså gjelde for de som praktiserer demokratisk ulikhet.)

At lobbyingen skjer i det skjulte, skyldes ikke at informasjonen som legges fram ikke tåler dagens lys, det er primært fordi konkurrentene ikke skal vite at noen setter inn ekstra trykk mot myndighetene. Men dette hemmeligholdet er selvfølgelig i strid med offentlighetsprinsippet som er en viktig forutsetning for reell ytringsfrihet (og som Stortinget nå har akseptert skal gjelde også for dets egen virksomhet). Dette «forstår» ikke lobbyistene.

Hva er så våre folkevalgtes holdning til lobbying? «Det er ingen vei å prøve å begrense lobbyvirksomheten. Det er bedre å hjelpe flere til å komme på banen.» Kristin Halvorsen gir uttrykk for en viss resignasjon som er ganske utbredt blant politikerne: De liker ikke lobbyingen, men innser at den er kommet for å bli. For SV har det ført til at partiet har arrangert åpne kurs for lobbyister (et resultat av partiets likhetstenking?). Men Halvorsen er langt fra alene om å ha en betinget positiv holdning til lobbying, flere av hennes kolleger på tvers av partigrensene har pekt på at lobbyistene bringer dem informasjon som kan være et viktig supplement til byråkratiets argumentasjon.

TILBAKE TIL ET

eventuelt register. Hva som skal registreres vil gi oss en pekepinn om hva Stortinget ser på som problemet ved lobbyingen: er det hyppigheten på kontaktene, hvem klientene er, hvem lobbyistene er, hvem som kontaktes? Svarene på disse spørsmålene vil også antyde mulige løsnings-/sanksjonsalternativer. Så kan man undres over hvorfor dette forslaget kommer nå. Vel, et sted må man jo begynne etter at MDU har vist at våre folkevalgte er på retrett qua politikere, de taper ovenfor massemediene, rettsvesenet og markedet. I en slik situasjon kan en reaksjon mot lobbyister være en markering av vilje til politikk. En symbolsak er alltid bedre enn ingen sak! For lobbying er først og fremst et symptom - på bl.a. mindretallsregjeringens lille styringsevne og Stortingets store regjeringsvilje, dvs. mangel på stabilitet og langsiktighet. Når partiene står fram som avideologiserte «sakseiere», så rekker visjonene i beste fall til neste valg. Ja, aner vi ikke tendenser til at partier «rullerer» sine visjoner to ganger i året: ved budsjettbehandlingen og påfølgende «revidert»? Med en slik utvikling vil visjonene tilslutt falle sammen med den politiske dagsordenen, som altså blir satt av mediene, meningsmålinger - og lobbyistene.

Kanskje kan utspillet mot lobbying dekkende oppsummeres med at det er Stortingets kamp mot symptomer på sin egen avmektighet. En avmakt som viser seg i mangel på politiske visjoner, noe som har ført til at representantene i økende grad konsentrerer seg om ombudsrollen. Den er imidlertid nært beslektet med lobbying slik at de er godt skolerte når mange av dem begynner som lobbyister etter endt karriere på Stortinget.