Manipulering i Guatemala?

Grunnlovsreformer som skulle begrense de militæres makt samt styrke indianernes rettigheter ble nedstemt i en folkeavstemning i Guatemala den 16. mai. Den 8.7. hadde Wenche Hauge en kronikk i Dagbladet. Hennes forsøk på å analysere folkeavstemningen munnet ut i en bønn om norske statlige bistandspenger til partiet URNG, arvtageren til URNG-geriljaen.

Dette er en gruppering som av FNs Sannhetskommisjon blir holdt ansvarlig for 32 massakrer på sivile, primært maya-indianere, mens regjeringshæren blir holdt ansvarlig for 626 massakrer. I en kronikk 28. juli tok jeg til motmæle og konkluderte med at «Skal vi gi et bidrag til den videre byggingen av freden i Guatemala, er det feil å velge å støtte den ene eller den annen av de tidligere krigførende parter. Det vil være bedre å styrke de institusjoner de er avhengige av for å kunne leve sammen i en ny tid».

Jeg var også kritisk til Hauges teori om at indianerne, fordi de var fattige og analfabeter, hadde latt seg manipulere, og at dette forklarte avvisningen av grunnlovsreformene samt de mange hjemmesitterne.

Som etterforsker for FNs Sannhetskommisjon i Guatemala har jeg i månedsvis samarbeidet nært med indianske analfabeter, og mener det ikke er noe grunnlag for å tro at de som gruppe er noe lettere å manipulere og mindre egnet til å vurdere egen virkelighet enn for eksempel lesekyndige nordmenn.

Jeg tilbakeviste også Hauges påstand om at Ja-siden i Guatemala manglet penger til å informere befolkningen om hvorfor den burde stemme ved å vise til at så godt som alle politiske partier, inkludert det økonomisk sterke regjeringspartiet PAN, stod sammen om å anbefale grunnlovsreformene. Blant annet ved å sitere kommentatorer i dagsavisene Siglo Veintiuno og Prensa Libre presenterte jeg andre måter å forklare avstemningsresultatet på.

I et tilsvar til meg 16. august er Hauge taus om sin bønn om penger til URNG. Heller ikke gjentar hun eller forsvarer sin påstand om manipulasjon. I steden tildeler Hauge meg noen oppfatninger jeg ikke har, og som hun så argumenterer mot.

Hauge skriver at «Hovlands kronikk gir inntrykk av at det store fleirtalet av mayaindianarane i Guatemala røysta mot grunnlovsreformene».

Dette «inntrykket», hvor hun har det fra? Det store flertallet av maya-indianerne stemte jo ikke i det hele tatt. Et av mine poenger var nettopp at det å unnlate å stemme var en politisk ytring. Jeg viste til dagsavisen Siglo Veintiuno som mente «det dårlige oppmøtet 16. mai og spørreundersøkelser som viser laber interesse for det kommende president- og kongressvalget er et uttrykk for dyp mistillit til en politisk elite som ikke makter å takle den økonomiske krisen og bølgen med kriminalitet som skyller over landet».

Selv skrev jeg: «Mange velgeres oppførsel var en protest.» Senere la jeg til: «Det er også åpenbart at mange fattige mente det fantes gode argumenter for å avvise grunnlovsreformene. Noen viste det ved å stemme nei. Andre viste det ved å avholde seg fra å stemme til tross for sterke oppfordringer om å stemme ja.» (Oppfordringene kom også fra svært mange indianerledere.) Jeg mener begge deler er politiske ytringer vi skal ta på alvor, og ikke bortforklare med påstander om manipulasjon. Det er også et faktum at av de som avgav sin stemme var det et klart flertall mot grunnlovsreformene. (Tallmaterialet er tilgjengelig på internett-siden www.georgetown.edu/pdba/Elecdata/Guate) Det Hauge skriver at jeg «gir inntrykk av», og som hun argumenterer mot, har jeg verken skrevet eller sagt.

I et innlegg 24.8. kommer Norsk Folkehjelps Hans Petter Buvollen med en karakteristikk av undertegnede han ikke begrunner nærmere, før han skriver:

«Det er vanskelig å forstå hva som får Hovland til stolt å posere i den guatemalanske hærens kampuniform på omslaget av sin egen bok og samtidig forvente å bli betraktet som en objektiv analytiker.»

Boken han refererer til er «På hemmelige stier i Guatemala og Mellom-Amerika» (Cappelen, 1996). På det nevnte fargebildet, som ble tatt under krigen, er jeg sammen med de guatemalanske spesialstyrkene inne på geriljakontrollert område. Jeg bærer en ensfarget norsk T-skjorte uten militære merker eller distinksjoner av noe slag, og over den en blå skuddsikker vest maken til den politiet i Norge bruker.

Uansett kan jeg ikke se at hvor jeg var for fem år siden skulle ha noen betydning for vurderingen av min analyse av dagens Guatemala, like lite som jeg vil la Buvollens tidligere karriere influere på min vurdering av hans analyse.

For øvrig har jeg tilbragt mer tid sammen med geriljaen i Guatemala enn med hæren, og det var mine kunnskaper om begge parter som gjorde at jeg ble tilbudt en jobb som etterforsker i FNs Sannhetskommisjon.

Om valget skriver Buvollen at «som vanlig er det de som er tjent med status quo som har ressurser til å drive effektiv manipulering». I likhet med Wenche Hauge lar han være å komme med konkrete eksempler på at så har skjedd.

Buvollen skriver også at «det ikke var plass for venstresida i politisk debatt under den kalde krigen. Æ...Å Den tid er heldigvis forbi, og URNG deltar i årets valg».

Dette er en forenkling. Venstresiden i Guatemala, som i Norge, bestod av mer enn leninister og maoister. På slutten av 60-tallet oppnådde radikale sosialdemokrater som Manuel Colom Argueta og Alberto Fuentes Mohr å bli henholdsvis ordfører i Guatemala by og landets finans- og senere utenriksminister. Sosialdemokratene ble betraktet som fiender av både det ekstreme venstre og det ekstreme høyre. I sin bok «Kidnapping og fengsling, voldens to ansikter i Guatemala» («SECUESTRO Y PRISION, dos caras de la violencia en Guatemala», Editorial Universitaria Centroamericana, 1971) forteller Fuentes Mohr om hvordan han først blir kidnappet av geriljaen for deretter senere å bli fengslet og tvunget i eksil under den konservative presidenten Arana.

Oberst Arana kom til makten mye takket være støtte fra bøndene øst i landet etter at han hadde knust geriljaen der i første runde av borgerkrigen.

Geriljaens forsøk på å gjennomføre sine revolusjonære drømmer endte i et mareritt for Guatemalas befolkning. Titusener omkom eller ble drevet fra sine hjem. Geriljakommandantene som gikk sammen i URNG overlevde krigen mens de sosialdemokratiske lederne nevnt over ble drept av dødsskvadroner i 1979. I tillegg til enorme menneskelige lidelser var resultatet av krigen en militarisert stat og en styrket høyreside.

En meningsmåling publisert i Prensa Libre 26.8. viser at i de fylkene Wenche Hauge beskriver som hardest rammet av krigen får alliansen der URNG deltar 1,4 prosents oppslutning i befolkningen. På landsbasis får de 5,1 prosent. Befolkningen har vendt URNG ryggen.

Geriljaen har tapt krigen og nå taper den freden. Jeg kan ikke se at denne påstanden eller de andre jeg kom med i min kronikk 28.7. rokkes av Hauges og Buvollens forskjellige motinnlegg.