Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Manipulert av historien

Professor Audun Øfsti fusker i sin polemiske kronikk 3. mai mot mitt bidrag i Dagbladets bilag om krigen i Kosovo 21. april. Når han skriver at jeg har sammenliknet Milosevic med Hitler, er det usant.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For å gjøre det klart: Hitlers planer om verdensherredømme og hans industrielle utryddelse av jødene var, som de tyske jødenes leder Ignatz Bubis understreker, enestående i vår historie.

I mitt manus er Hitler ikke nevnt et eneste sted. Følgelig har jeg heller ikke trukket noen parallell mellom Hitler og president Milosevic.

Og, Øfsti, det må da være lov å snakke om diktatorer uten at man skal sammenlikne dem med de verste verdenshistorien har frambrakt.

Poenget i min artikkel var å vise at den blodige konflikten vi nå ser i Kosovo, ikke kom som noen overraskelse, men at den har en forhistorie og dramatisk har bygd seg opp over år.

At de vesteuropeiske land og USA har sin andel av ansvaret for det vi nå ser, gjennom årelange unnlatelser og ved å gi gale politiske signaler, er Øfsti og jeg ikke uenige om.

Stigmatiseringen som vi nå opplever av serberne som folk, er en av de mest ulykkelige følger av det siste tiårets konflikter og kriger i det tidligere Jugoslavia.

En trist side ved denne historien er at serberne har skuslet bort sine muligheter til å vinne verdens sympati. Det har de gjort ved at de har latt seg forlede av regimets mytedannelser.

Tilbake til mitt utgangspunkt, samtalen en vinternatt i 1991 med engelsklæreren, Shakespeare-eksperten og den seinere propagandaministeren i Krajina-republikken, Lazar Macura.

Møtet fant sted på et tidspunkt da det serbiske mindretallet i Kroatia hadde grunn til å frykte for sin framtid på grunn av politikken fra Franjo Tudjmans kroatiske nasjonalister.

Men i stedet for å appellere til verdenssamfunnet om hjelp til å forsvare språk, kultur og politiske rettigheter - gjerne innen en eller annen form for jugoslavisk føderasjon eller konføderasjon - fablet Macura om angrep. Han satset på å erobre områder der det bodde både serbere og kroater.

Historien gjentok seg i Bosnia. Det store serbiske mindretallet i Bosnia var, forståelig nok, imot Alia Izetbegovics folkeavstemning - fordi resultatet var gitt på forhånd. Men i stedet for en defensiv appell om hjelp, grep serbere til våpen.

Følgelig var det umulig, om noen hadde forsøkt, å mobilisere en opinion mot den halsløse internasjonale godkjennelsen av de tre nye statene Bosnia og Kroatia (og Slovenia), en anerkjennelse som spesielt den daværende tyske utenriksministeren Hans-Dietrich Genscher gikk i spissen for.

Disse anerkjennelsene av nye stater i Øst- og Mellom-Europa var forståelige i lys av den euforien både politikere og opinionen generelt var preget av så kort tid etter Berlinmurens fall og Sovjet-imperiets sammenbrudd.

Men når det gjaldt oppløsningen av Jugoslavia, der det ikke ble krevd garantier for minoritetenes stilling, viste denne politikken seg å bli skjebnesvanger.

Audun Øfstis poeng er at vi i mediene, undertegnede inkludert, bruker andre målestokker når vi vurderer serberne enn når vi vurderer andre folk og nasjoner på Balkan.

Jeg har møtt mange serbere som har hevdet nettopp det samme de siste ti årene jeg har reist i landet på kryss og tvers.

- Vi er ofre for en konspirasjon som styres fra Washington, Bonn og Vatikanet, gjentok Macura.

Nå har Milosevics statsfjernsyn byttet ut småbyen Bonn med Berlin, for riktig å skape inntrykk av at det er serberne som i dag slåss mot Hitler.

- Vi serbere er som Jesus, vi er de uskyldige i en ond verden. Som Jesus er vi rede til å gå til Golgata, sa Vuk Draskovic da jeg intervjuet ham i februar.

Det er slik serbiske ledere i årevis har utnyttet historien, til å innpode befolkningen at de er utsatt for sammensvergelser, konspirasjoner. Nederlagene er dyrket på en måte som knapt finner sin make.

Dette betyr selvfølgelig ikke at serberne ikke har lidd urett. Konsentrasjonsleiren Jasenovac er et vitnesbyrd om det. Det er riktig som Øfsti trekker fram, at serbere hadde grunn til å føle seg diskriminerte av det albanske flertallet etter at Titos grunnlovsreform i 1974 i realiteten gjorde Kosovo til en egen republikk. Jeg kunne fortsette med å trekke fram eksempler på rasisme mot serbere som jeg har møtt blant enkelte kosovoalbanere.

Balkan er full av historie, en historie som ofte har vært blodig, som er komplisert og motsetningsfylt, som det er nødvendig å kjenne. Men dette er en historie som det også er lett å gå seg vill i.

Som en amerikansk venn av meg en gang sa: «Problemet med dere europeere er at dere har så altfor mye historie. Det er vel derfor dere aldri holder fred.»

Få steder stemmer dette utsagnet bedre enn på Balkan.

Problemet på Balkan er at partene har gravd seg ned i historien. De har skapt seg myter, ofte halvsanne, som tilfellet er med mye av det som er skrevet og blir fortalt om for eksempel slaget på Kosovosletta i 1389.

Hensikten har aldri vært å lære av historien, for å skape en bedre framtid, men å hevne mer eller mindre begrunnet gammel urett. Altfor sjelden hører jeg serbere snakke om framtida, men desto mer om fortida.

Forfattere og intellektuelle har bidratt til å spinne disse mytene. Serbiske intellektuelle har sin del av ansvaret, fordi de mot slutten av 1980-årene bar ved til det bålet som Milosevic seinere skulle sette fyr på.

Det er hvordan historien er blitt utnyttet av Milosevic-regimet, som er problemet. Dette er en manipulasjonen som har lyktes fordi den har tatt utgangspunkt i visse historiske sannheter.

Audun Øfsti kaller den serbiske politikken «motstand mot krymping», ikke ekspansjonisme.

For millioner av mennesker som er fordrevet og titusener som er drept på grunn av denne politikken, er vel forskjellen mer av akademisk interesse.

Slobodan Milosevic har ikke skapt problemene i Kosovo, men han har utnyttet dem i en eneste hensikt - å befeste egen makt.

Han har aldri vært interessert i verken kommunisme eller nasjonalisme, han har utelukkende brukt disse merkelappene i sitt maktspill. I et maktspill som er bedre egnet som studium for psykologer og psykiatere enn for samfunnsvitere eller for den saks skyld filosofer, som antas å være forankret i troen på en viss rasjonalitet.

Milosevic har ført sitt folk fra nederlag til nederlag, med en politikk som nå kan føre til at serberne mister Kosovo for godt.

Kan hende får serbiske forfattere og framtidige diktatorspirer nok en myte, nok en martyr. Men for de et par hundre tusen serberne som har bodd i Kosovo, vil denne utviklingen være tragisk. Håpet om at det går an å leve sammen på tvers av etniske, religiøse og språklige skiller, vil bli knust.

Debatten om Kosovo er vanskelig, fordi det er nødvendig å holde kortene fra hverandre. Spesielt er det viktig å skille debatten om NATO-aksjonen fra vurderingen av regimet.

Fiaskoen for NATO er nettopp et bevis på at man ikke har evnet å vurdere historien i allmennhet og lederen Milosevic i særdeleshet.

Det gale var ikke, som Øfsti hevder, at Vesten bedømte Milosevic (og serberne) annerledes og strengere fordi serberne valgte «galt», det vil si kommunistisk i stedet for nasjonalistisk eller liberalistisk.

Feilen var at Vesten i årevis satset på Milosevic som den eneste garantist for et stabilt Balkan, i stedet for å støtte den demokratiske opposisjonen i Serbia.

Resultatet ser vi nå. NATO-lederne trodde åpenbart at tre- fire netters bombeaksjon skulle være nok til å skremme Milosevic og dermed gjøre opp for årelang unnfallenhet og feilslått ad hoc-politikk.

Jugoslavia er nå bombet tilbake til steinalderen, opposisjonen er knust, og Milosevic vil ende som helt eller martyr.

En del av denne tragedien er at serberne i verdensopinionens øyne blir fratatt den moralske retten til å snakke om sine problemer, for eksempel at landet har 600000- 700000 flyktninger.

Reaksjonene i opinionen blir snarere at serberne får som fortjent, fordi de utløste krig (kall det gjerne «mot krymping») i stedet for forsøk på dialog.

Det er ikke sikkert at en dialog ville ført fram, men den kunne i hvert fall skaffet serberne en sympati som dette folket hadde fortjent. Nå blir de, fordi de er manipulert av herskernes historiefortolkning, hele verdens pariakaste.