STERKE BESKYLDNINGER: Maria-saken var en legitim nyhetssak, og når norsk presse beskyldes for å være motivert av rasistiske fordommer fordi de brukte ressurser på den, er det urettferdig: Foto: Scanpix / Reuters / John Kolesidis.
STERKE BESKYLDNINGER: Maria-saken var en legitim nyhetssak, og når norsk presse beskyldes for å være motivert av rasistiske fordommer fordi de brukte ressurser på den, er det urettferdig: Foto: Scanpix / Reuters / John Kolesidis.Vis mer

Manisk selvpisking

Norsk presse kritiseres for å ha vært fordomsfulle i Maria-saken. Den kritikken er for følelsesladet, og har feil adressat.

Kommentar

Det er et forutsigbart pendelslag. Etter blodtåka kommer selvpiskingen. Den blonde fireåringen Maria, som sendte en hel verden på jakt etter de virkelige foreldrene hennes etter at hun ble hentet ut av en romleir i Hellas, var visst datter av en bulgarsk prostituert, mørkhåret og brun i huden. Hun hadde overlatt datteren til romparet som politiet hadde arrestert for kidnapping, etter at en DNA-test beviste at de ikke var i slekt med barnet.

Innen saken ble oppklart, hadde greske medier gått av skaftet og irsk politi dummet seg ut ved å ta et blondt rombarn fra sine biologiske foreldre. Nå regner kritikken også over norske mediers håndtering av saken.

I Stavanger Aftenblad mener Sven Egil Omdal at norske mediers ressursbruk i saken bunnet i at den bekreftet våre gamle fordommer om romfolk som lovløse barneranere. I Aftenposten går forfatter Guro Sibeko lengre enn som så. «At et samlet norsk journalistkorps dyrker tredvetallets rasestereotypier (...) tar nattesøvnen fra meg», skriver hun. Og: «Alle er enige om at det var reddet hun ble». Begge skribenter henviser til at barnet ble kalt en «engel» i mediene, og spør om brune barn ville fått samme oppmerksomhet. Det spørsmålet er betimelig å stille.

Men norske medier kalte ikke Maria en engel, annet enn i referanser til den greske mediedekningen. Ikke én norsk avis skrev at hun ble «reddet» ut av romleiren. De gjorde jobben sin. De skrev om en legitim nyhetssak og gjenga både politiets teorier og parets forklaring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Burde de vært mer kritiske til politiet og internasjonal presse? Ja, særlig fordi det dreier seg om en folkegruppe som er utsatt for grov hets og farlige fordommer. At det ble trykket fotografier av det siktede paret før saken var løst, var uheldig, men man kan forstå at det har vært vurdert som relevant, siden den fysiske ulikheten utløste mistanken.

Men når gresk politi tror det har skjedd en kidnapping — slike forekommer — og henvender seg til Interpol for å finne et foreldrepar som muligens savner et barn, skal hjemlige medier så klart dekke saken. Om hudfarge og etnisitet er en faktor i saken, hører det med i dekningen. Sibeko skriver sterkt om sin hvite mor og en svarte far, hvis forhold ville vært forbudt i farens hjemland Sør-Afrika, og om søsken som ved et genetisk lune har fått forskjellig nyanser i huden og derfor ville blitt forskjellsbehandlet andre steder i verden.

Men når hun henviser til sin egen blonde sønn og sin nye frykt, skapt av Maria-saken, for at «Norge slutter å være et sted der vi kan spise ved samme middagsbord», beveger hun seg mot det paranoide. Rasisme og fordommer er et stort problem, anklager om dette er alvorlige, og de må sendes til rett adresse. Dekningen av saken burde kanskje vært mer styrt av fornuft og mindre av følelser, men det gjelder også dekningens kritikere.