Mankell på villspor

Pompøs roman forkledd som thriller.

BOK: Jeg har sjelden lest en så tilgjort og pompøs bok av en kjent forfatter som Henning Mankells «Kennedys hjerne».Han tar riktignok for seg et seriøst og alvorlig tema - aidsepidemien i Afrika - men gjør sitt beste for å begrave temaet i en konspirasjonsteori som er helt hinsides. Jeg vet ikke om Dan Brown skal ha skylden for konspirasjonsteorienes litterære oppblomstring, men det begynner å bli litt vel vanlig at romaner skal avsløre sammenhenger som satt i riktig rekkefølge skjuler de mest grusomme sannheter. Hovedpersonen i «Kennedys hjerne» er en svensk kvinne som leter etter sannheten bak sin sønns død, og underveis avslører hun noe som kan være en konspirasjon av helt usannsynlige dimensjoner. Louise Cantor er en arkeolog som reiser fra en utgraving i Hellas til Stockholm for å treffe sitt eneste barn, sønnen Henrik. Men han viser seg å være død - av en overdose sovetabletter - og etter all sannsynlighet har han tatt sitt eget liv, er den offentlige konklusjonen. Dette nekter Louise å akseptere, og hun begynner sin egen vandring i sønnens liv og etterlatenskaper. Reisen er fysisk, til Spania, Australia og Mosambik, men det blir også en reise i Louises eget liv. Samtidig møter hun nye utfordringer og finner nye spor inn i Henriks hemmeligheter. Og hun aner hele tida at noen er på sporet av henne.«Kennedys hjerne» lanseres som en thriller, men det er sterkt misvisende uansett hvordan man snur og vender på det. Den er nesten like nervepirrende oppbygd som en handleliste, og selv om det trygt kan sies at tematikken i boka er opprørende, så hører fortellerstilen mer hjemme i en svulstig skjønnlitterær roman. Her bugner det av svevende samtaler (-  Hvordan traff dere hverandre? -  Slik man alltid treffes, ved en tilfeldighet. Man går på en gate og svinger rundt et hjørne. Alt i livet handler om det ukjente som venter bak gatehjørner.) og pompøse beskrivelser («I hennes rike hersket en vedvarende mangel på søvn»), og feier man vekk tåkepraten, står man igjen med den lite troverdige konspirasjonsteorien. Og hva stakkars president Kennedys hjerne har å gjøre oppi det hele, forblir en gåte.Boka avsluttes som et spørsmålstegn, et grep som heller ikke hjelper på totalinntrykket. Hvis den da ikke, gud forby, skulle vise seg å være første bind i en serie.