Kanye Wests «Famous» har vært en av denne sommerens store låter, og sannsynligvis den aller mest omtalte poplåten i år. Mye takket være disse verselinjene rettet mot (?) Taylor Swift, og det ekstremt såpedramatiske etterspillet og oppvasken. Akkompagnert med en video som understreker tekstens svært tvetydige kommentar rundt fenomenet «berømmelse» på aller mest klikkvennlige vis. Alt dette er diskutert opp og ned, så la oss heller ta en titt på et par andre verselinjer, nemlig de man finner i refrenget;

I just wanted you to know

I loved you better than your own kin did

From the very start

I don't blame you much for wanting to be free

I just wanted you to know

Som det avsluttende samplet på låten avslører, er disse frasene som på «Famous» synges av Rihanna, opprinnelig fra en snart femti år gammel innspilling av Nina Simone, av låten «Do What You Gotta Do».

Det samplet også avslører er hvordan popdronningen fra Barbados legger seg så tett som overhodet mulig opp til den eksakte fraseringen til pianovirtousen og jazz/folk-sangerinnen fra Nord-Carolina. I tillegg er det mye bejublede sluttpartiet, med sin høyst originale sampleredigering av en snutt fra reggaeklassikeren «Bam Bam» av Sister Nancy, også bygd opp rundt den flotte akkordprogresjonen til «Do What You Gonna Do».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og dermed har altså en av de største nålevende popkomponistene vi har, uforutsigbart nok inntatt aller øverste del av Billboardlisten igjen. Han har definitivt vært der før, med låter som «MacArthur Park», «By The Time I Get To Phoenix» og «Wichita Lineman» for å nevne noen ytterst få. Men det er en stund siden sist for kjempen Jimmy Webb. Det er nemlig denne 69 år gamle pianisten og sangeren som har skrevet «Do What You Gotta Do», denne old school-låtskriveren som har puttet ordene i Rihannas munn. Ord som riktignok ble skrevet som en sår kjærlighetsballade, men som fikk en helt annen mening som kommentar til Kanye Wests «kontroversielle» vers.

Slik også akkordrekkene Webb har sittet og klekket ut ved pianoet sitt møter helt andre og uforutsigbare musikalske omgivelser i produksjonen til West (og Havoc fra Mobb Deep, samt ikke mindre enn seks co-produsenter). Ikke for det. Webbs sanger har blitt tolket av musikere fra bokstavelig talt hver eneste tenkelige musikalske sjanger fra før, her i Norge har for eksempel Radka Toneffs innspilling av «The Moon Is A Harsh Mistress» blitt en rent folkekjær låt.

Og det er vel noe av grunnen til at Jimmy Webb, på tross av at mange av hans største låter opprinnelig ble skrevet for countryartister, også kan opptre alene med flygel på jazzfestival.

Slik han skal gjøre på Chat Noir i Oslo, under Oslo Jazzfestival om en og en halv uke, den 19. august, fire dager etter at han fyller 70 år neste mandag. Det fortjener å markeres, men Jimmy Webb er forsåvidt feiret grundig og behørig fra før. Bandet Boo Radleys lagde en gang en låt med den ubeskjedne tittelen «Jimmy Webb is God». Og når en av åttitallets aller største britiske låtskrivere, Paddy McAloon fra Prefab Sprout, vendte tilbake til musikken etter mange års kamp mot alvorlig sykdom for tre år siden, med albumet «Crimson/Red», valgte han på den kanskje fremste av det albumets mange låtperler, å hylle Jimmy Webb og hans sanger, under pseudonymet «Danny Galway»:

I met him in a Dublin bar

A sorcerer from Wichita

A wizard and his baby grand

A range of powers at his command

Slik innleder Paddy McAloon, med et vers som for meg personlig er en perfekt oppsummering av den gangen jeg selv var heldig nok til å se Jimmy Webb fremføre sine egne sanger foran flygelet, i Dublin i 2011. McAloon refererer da også til et spesifikt, ikke-fiktivt møte i Dublin, men rundt tjue år tidligere. Da han og Webb traff hverandre under en tv-innspilling, og sammen fremførte udødelige «Highwayman». En låt kanskje best kjent fra innspillingen til Kris Kristofferson, Waylon Jennings, Willie Nelson og Johnny Cash -de valgte da også å oppkalle sin country-supergruppe The Highwaymen etter Webb-låten som ble deres signaturnummer.

Her til lands har den bisarre gjengen Rune Rudberg, Thore Henki Holm Hansen, Ole Paus og Arne Benoni fremført den sammen på NRKs Trygdekontoret (hvor Bjøro Håland forøvrig tidligere har fremført Webbs «Wichita Lineman»). Webbs egen innspilling av låten fra 1977, produsert av The Beatles-produsent George Martin, er heller slettes ikke å kimse av. Men ikke noe slår magien fra McAloon og Webbs duett, med mektig akkompagnement av det irske kringkastingsorkesteret, sjekk for all del videoen på YouTube.

Men store poplåter, av den typen Webb skriver, formfullendte sanger i trubadurtradisjonen med tett sammenknyttede historier, trenger ikke noe tredvemannsorkester for å bergta lytteren med sin melodiske kraft. Og ved siden av den høyst fortjente skamrosen til Jimmy Webb, er det nettopp det som gjør Paddy McAloons «The Songs of Danny Galway» til en ganske unik poplåt. Det er noe så meta (og, kremt, erkebritisk!) som en poplåt om essensen av stor popmusikk.

Og det treffer i hvert fall meg midt i hjertet, å høre Paddy McAloon med sin sviktende helse synge med den samme klare, rene røsten han hadde som en purung popentusiast på åttitallet. Å høre ham synge, om hvordan låtene til Jimmy Webb treffer ham selv midt i hjertet igjen. Om de presise, ofte stedsspesifike skildringene og beretningene til mannen bak «By The Time I Get To Phoenix», «Galveston» og «MacArthur Park»;

In words he paints a vivid scene

Of places you may not have been

Yet listen and you're moved to swear

I know that house, I've climbed the stair

Om det som gjør at disse stedspesifikke og ytterst amerikanske låtene (på alle måter), kan krysse et verdenshav og treffe oss med all emosjonell styrke intakt, om den evnen til emosjonell identifikasjon som driver så mye av den største popmusikken, kall det gjerne empati;

I've shared those overwhelming feelings

I've suffered loss, I've known such joy

Emotions we all know are burnished till they glow

In the songs of Danny Galway

Men også om det elementet i popmusikk som ikke kan intellektualiseres vekk så enkelt. Kraften i selve melodien og akkordrekkene, det åndelige elementet om du vil, eksemplifisert ved låtene til baptistprestesønnen Jimmy Webb;

His melodies inspired whims

His chord changes like Baptist hymns

He'll lift your spirit till its soars

Till you forget that spirit's yours

Amen!